World wide freedom rally Oslo 15 Mai 2021

Bli med på Taler, sang, intervjuv og stemningsglimt fra freedom rally i Oslo 15 Mai 2021. Fra Stortinget, Grunerløkka og Grønland i Oslo. Denne ettermiddagen og kvelden ble en festreise gjennom Oslo.

Bortsett fra to episoder der enkelt personer ropte hatefult og kasta ting ut av vinduet i leiligheten sin så var det først og fremst mange folk langs ruta som aplauderte, smilte til oss og gav tommelen opp.

Flere ble også med oss på våre forskjellige stopper som ble en multikulturell frihetsfest og protest gjennom Oslos østkant.

Her er min tale, datra mi med diktopplesning av mitt dikt, Svein Østvik sin apell, doktor Heiko Santelman, sang av Grace, sang av to operasangere, dans og div andre appeller og taler! Fikk også til ett lite intervju på tampen av kvelden.

Ernas pressekonferanse 7.4.2021

Ja, da har Erna talt og flere tiltak vil bli lettere. Men en ting jeg reagerte på vår de med koronasertifikat vil det åpnes mer og raskere for utover i trinn 3 og 4 av planen.

Jeg vil gjøre oppmerksom på Europarådets vedtak om at ingen skal diskrimineres for å ikke ta vaksinen, så ingenting skal være forskjellig i rettighetene blant vaksinerte og uvaksinerte.

Disse lovene kom i januar i år, 2021, og bærer makt ved seg. Alle land i EU må følge de også da Norge, og vi var med på å danne rådet og er da knyttet til det.

Hvis du merker diskrimering mot deg fordi du ikke tar vaksinen så henvis til denne lenken med paragraf 7.3 som forløper.

Hvis du ønsker kan du lese om se den på denne lenken.


Takk for at du leste 🙂

Hvis du likte denne artikkelen, kunne du lagt igjen et bidrag som hjelper Liber Lysing med å utvikle seg?


Flere innlegg

Astrid Stuckelberger | Global Corruption | Planet Lockdown

Dette intervjuet med WHO-varsleren Astrid Stuckelberger gir innsikt i organisasjonens indre arbeid. Hun jobbet med de internasjonale helseforskriftene i flere land som inngår i lovgivningen om hvordan pandemien ble erklært over hele verden. Lytt til hennes perspektiv på hvordan handlingene til WHO bryter med deres egne regler.…

World wide freedom rally Oslo 15 Mai 2021

Bli med på Taler, sang, intervjuv og stemningsglimt fra freedom rally i Oslo 15 Mai 2021. Fra Stortinget, Grunerløkka og Grønland i Oslo. Denne ettermiddagen og kvelden ble en festreise gjennom Oslo. Bortsett fra to episoder der enkelt personer ropte hatefult og kasta ting ut av vinduet i leiligheten sin så var det først og…

Ti fakta om Europarådet

Artikkel | Sist oppdatert: 25.06.2020

Ti korte punkter som forteller hva Europarådet er, blant annet at organisasjonen ikke er en del av EU, men at alle EUs medlemsland også er med i Europarådet.

  • Europarådet ble dannet i 1949 i London og er den eldste av de europeiske samarbeidsorganisasjonene. Den har sitt sete i Strasbourg i Frankrike. Norge var en av ti grunnleggere av organisasjonen. 
  • Europarådet består i dag av 47 medlemsland med til sammen 820 millioner innbyggere.   
  • Som medlem i Europarådet må statene forplikte seg til å respektere bindende standarder for menneskerettigheter, rettsstat og demokrati. Europarådet overvåker at disse forpliktelsene overholdes.  
  • Europarådet er ikke en del av EU, men alle EUs medlemsland er også med i Europarådet. I tillegg har Europarådet 19 medlemsland som ikke er med i EU (inkl. Russland og Tyrkia).  
  • Europarådet vedtar både konvensjoner og anbefalinger. Europarådet har vedtatt over 215 bindende konvensjoner innenfor rettslig samarbeid og kriminalitetsbekjemping, menneskerettigheter, lokaldemokrati, kultur, utdanning, helse, sosiale og økonomiske spørsmål.  
  • Et av Europarådets viktigste resultat er vedtakelsen av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon som danner grunnlaget for Den europeiske menneskerettsdomstolen. Domstolens rettspraksis har fått stor betydning for utviklingen av menneskerettighetenes stilling i Europa. 
  • Europarådet har også oppnådd at alle medlemsland har avskaffet dødsstraff.  
  • Europarådets sekretariat befinner seg i Strasbourg, og ledes av Europarådets generalsekretær. Europarådets høyeste politiske beslutningsorgan er Ministerkomitéen som består av utenriksministrene fra de 47 medlemsstatene. I det daglige virke representeres utenriksministrene av de respektive landenes ambassadør til Europarådet. Formannskapet i Ministerkomiteen skifter hvert halvår. 
  • Generalsekretæren er sjef for Europarådets sekretariat på omlag 2500 ansatte og velges av parlamentarikerforsamlingen for en periode på fem år. Norske Thorbjørn Jagland ble i september 2009 valgt til generalsekretær. Han ble gjenvalgt for fem nye år i juni 2014, med overveldende flertall. I juni 2019 overtok Marija Pejčinović Burić fra Kroatia posten som generalsekretær.
  • Parlamentarikerforsamlingen (Pace) er et rådgivende organ som består av parlamentarikere fra medlemslandenes nasjonalforsamlinger. Forsamlingens 324 medlemmer (og like mange møtende varamedlemmer) fordeles proporsjonalt etter innbyggertall. Den norske delegasjonen består av fem faste representanter og fem vara, og ledes for tiden av stortingsrepresentant Ingjerd Schou (Høyre). Forsamlingen avholder én ukes lange sesjoner fire ganger i året. Pace velger generalsekretær ved hemmelig avstemning.  

Se også Europarådets nettside og Norges delegasjon til Europarådet.

Innlegg hentet fra regjeringen.no

Oviedo Konvensjonen

Bidet lånt fra Europe’s Human Rights Watchdog

Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og menneskets verdighet i forbindelse med anvendelsen av biologi og medisin: Konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin

Fortale

Europarådets medlemsstater og andre stater, samt Det europeiske fellesskap, som har undertegnet denne konvensjon,

som tar hensyn til Verdenserklæringen om enneskerettighetene, som ble proklamert i FNs generalforsamling den 10. desember 1948;

som tar hensyn til Konvensjonen om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter av 4. november 1950;

som tar hensyn til Den europeiske sosialpakt av 18. oktober 1961;

som tar hensyn til Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter og Den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 16. desember 1966;

som tar hensyn til Konvensjon om personvern i forbindelse med elektronisk databehandling av personopplysninger av 28. januar 1981;

som også tar hensyn til Konvensjonen om barnets rettigheter av 20. november 1989;

som tar i betraktning at Europarådet har som mål å skape enhet blant sine medlemmer, og at en av måtene dette mål kan nås på, er å opprettholde og menneskerettighetene og de grunnleggende friheter;

som er oppmerksom på den stadig raskere utviklingen innen biologi og medisin;

som er overbevist om behovet for å respektere mennesket både som individ og som medlem av menneskeheten, og som anerkjenner viktigheten av å sikre menneskets verdighet;

som er kjent med at misbruk av biologi og medisin kan føre til handlinger som setter menneskets verdighet i fare;

som bekrefter at framskrittene innen biologi og medisin bør utnyttes til fordel for nåværende og framtidige generasjoner;

som understreker behovet for internasjonalt samarbeid slik at hele menneskeheten kan ha fordel av biologi og medisin;

som anerkjenner viktigheten av å fremme en offentlig debatt om de spørsmål anvendelsen av biologi og medisin reiser, og om de svar som skal gis på disse;

som ønsker å minne alle samfunnsborgere om sine rettigheter og sitt ansvar;

som merker seg Parlamentarikerforsamlingens arbeid på dette området, herunder Rekommandasjon 1160 (1991) om utarbeidelse av en konvensjon om bioetikk;

som beslutter seg til å treffe slike tiltak som er nødvendige for å sikre menneskets verdighet og individets grunnleggende rettigheter og friheter med hensyn til anvendelsen av biologi og medisin;

er blitt enige om følgende:

Kapittel I
Alminnelige bestemmelser

Artikkel 1

Formål

Partene i denne konvensjon skal beskytte alle menneskers verdighet og identitet, og uten diskrimering garantere respekten for alles integritet og andre rettigheter samt grunnleggende friheter i forbindelse med anvendelsen av biologi og medisin.

Hver part skal i sine nasjonale lover treffe de nødvendige tiltak for å gjennomføre bestemmelsene i denne konvensjon.

Artikkel 2

Menneskets forrang

Menneskets interesser og velferd skal stilles foran samfunnets eller vitenskapens egeninteresse.

Artikkel 3

Rettferdig og rimelig adgang til helsetjenester

Partene skal, idet det tas hensyn til helsebehovene og de tilgjengelige ressurser, treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre rettferdig og rimelig adgang til helsetjenester av tilfredsstillende kvalitet innen sitt myndighetsområde.

Artikkel 4

Profesjonelle standarder

All inngripen på helseområdet, herunder forskning, må foretas i samsvar med relevante profesjonelle forpliktelser og standarder.

Kapittel II
Samtykke

Artikkel 5

Alminnelig regel

En inngripen på helseområdet må bare foretas etter at den berørte person har gitt et fritt og informert samtykke.

Denne person skal på forhånd gis nødvendige opplysninger om formålet med slik inngripen og om dens art, samt om dens konsekvenser og risikoer.

Den berørte person står fritt til når som helst å trekke sitt samtykke tilbake.

Artikkel 6

Vern av personer som ikke er i stand til å samtykke

1.Med unntak som anført i artikkel 17 og 20 nedenfor kan en inngripen overfor en person som ikke er i stand til å samtykke, bare foretas når den er til direkte fordel for ham eller henne.
2.Når en mindreårig i følge loven ikke er er i stand til å samtykke i en inngripen, kan inngripen bare foretas etter fullmakt fra hans eller hennes representant eller fra en myndighet eller person eller et organ som loven gir bestemmelser om.

Den mindreåriges oppfatning skal telle med som en stadig viktigere bestemmende faktor i takt med hans eller hennes alder og modenhet.

3.Når en voksen i følge loven ikke er i stand til å samtykke i en inngripen på grunn av mangelfulle mentale evner, en sykdom eller andre årsaker, kan inngripen bare foretas etter fullmakt fra hans eller hennes representant eller fra en myndighet eller person eller et organ som loven gir bestemmelser om.

Den berørte person skal så vidt mulig ta del i prosedyren med å gi slik fullmakt.

4.Den representant, myndighet, person eller det organ som det er vist til i nr. 2 og 3 ovenfor, skal under de samme forhold gis de opplysninger som det er vist til i artikkel 5.
5.Den fullmakt som det er vist til i nr. 2 og 3 ovenfor, kan når som helst trekkes tilbake i den berørte persons egen interesse.

Artikkel 7

Vern av personer som har psykiske lidelser

Med forbehold for de beskyttende omstendigheter som loven fastsetter, herunder tilsyns-, kontroll- og ankeprosedyrer, kan en alvorlig sinnslidende person, med eller uten eget samtykke underkastes inngripen som har til formål å behandle hans eller hennes psykiske lidelse, men bare dersom det uten slik behandling er grunn til å tro at alvorlig skade vil oppstå på hans eller hennes helse.

Artikkel 8

Nødsituasjon

Når det på grunn av en nødsituasjon ikke er mulig å innhente det samtykke, kan enhver medisinsk nødvendig inngripen foretas av hensyn til den berørte persons helse.

Artikkel 9

Tidligere uttrykte ønsker

Det skal tas hensyn til de ønsker vedrørende en medisinsk inngripen som på forhånd er uttrykt av en pasient som når inngripen finner sted, ikke er i stand til å gi uttrykk for sine ønsker.

Kapittel III
Privatliv og rett til informasjon

Artikkel 10

Privatliv og rett til informasjon

1.Enhver har krav på respekt for privatlivet med hensyn til opplysninger om hans eller hennes helse.
2.Enhver har krav på å få kjennskap til enhver opplysning som samles inn om hans eller hennes helse. Enkeltpersoners ønsker om ikke å bli gjort kjent med dette, skal imidlertid respekteres.
3.I unntakstilfeller kan det i pasientens interesse ved lov legges begrensninger på utøvelsen av de rettigheter som er fastsatt i nr. 2.

Kapittel IV
Menneskets arveanlegg

Artikkel 11

Ikke-diskriminering

Enhver form for diskriminering av en person på grunn av hans eller hennes genetiske arv er forbudt.

Artikkel 12

Prediktive genetiske tester

Tester som kan benyttes for å forutsi genetiske sykdommer, eller som tjener enten til å identifisere den testede som bærer av et gen som er ansvarlig for en sykdom, eller til å påvise en genetisk disposisjon eller mottakelighet for en sykdom, må bare utføres til helseformål eller til vitenskapelig forskning knyttet til helseformål, og under forutsetning av tilstrekkelig genetisk rådgivning.

Artikkel 13

Endring av menneskets arveanlegg

En inngripen som søker å modifisere menneskets arveanlegg, kan bare foretas til preventive, diagnostiske eller terapeutiske formål, og bare dersom den ikke har som siktemål å skape en modifikasjon i eventuelle etterkommeres arveanlegg.

Artikkel 14

Forbud mot kjønnsvalg

Teknikker til medisinsk assistert befruktning skal ikke tillates brukt i den hensikt å velge et framtidig barns kjønn, unntatt i tilfeller der alvorlig arvelig kjønnsbundet sykdom skal unngås.

Kapittel V
Vitenskapelig forskning

Artikkel 15

Alminnelig regel

Vitenskapelig forskning på det biologiske og medisinske område skal skje fritt, med forbehold for bestemmelsene i denne konvensjon og andre juridiske bestemmelser som sikrer beskyttelsen av mennesket.

Artikkel 16

Vern av personer i forskning

Forskning på en person kan bare foretas dersom alle følgende betingelser er oppfylt:

i.det finnes ikke noe alternativ som er tilnærmet like effektivt som forskning på mennesker,
ii.den risiko den berørte person kan bli utsatt for, er ikke uforholdsmessig sett i forhold til forskningens potensielle nytteverdi,
iii.forskningsprosjektet er godkjent av det kompetente organ etter en uavhengig vurdering av dets vitenskapelige verdi, herunder en vurdering av hvor viktig forskningens siktemål er og en tverrfaglig gjennomgang av dens etiske forsvarlighet,
iv.de personer som underkastes forskning, er gjort kjent med sine rettigheter og de sikringsmekanismer loven foreskriver til deres beskyttelse,
v.det nødvendige samtykke som det er gitt bestemmelser om i artikkel 5, er gitt uttrykkelig og særskilt og er dokumentert. Slikt samtykke kan fritt trekkes tilbake på ethvert tidspunkt.

Artikkel 17

Vern av personer som ikke er i stand til å samtykke i forskning

1.Forskning på en person som ikke er i stand til å samtykke som fastsatt i artikkel 5, kan bare foretas dersom alle følgende betingelser er oppfylt:
i.vilkårene som er fastsatt i artikkel 16 i) til iv) er oppfylt;
ii.resultatene av forskningen vil kunne være til reell og direkte fordel for hans eller hennes helse;
iii.forskning med tilsvarende effektivitet kan ikke utføres på individer som er skikket til å samtykke;
iv.den nødvendige fullmakt som det er gitt bestemmelser om i artikkel 6, er gitt særskilt og skriftlig,
v.vedkommende person har ingen innvendinger.
2.Unntaksvis og under de beskyttende omstendigheter som loven foreskriver, og når forskningen ikke vil kunne frambringe resultater som er til direkte fordel for den berørte persons helse, kan det gis tillatelse til slik forskning med forbehold for de vilkår som er fastsatt i nr. 1 i), iii), iv) og v) ovenfor, og forutsatt at også følgende vilkår er oppfylt:
i.forskningen har som siktemål gjennom en betydelig forbedring av den vitenskapelige forståelse av individets tilstand, sykdom eller forstyrrelse å bidra til at det til slutt kan oppnås resultater som kan være til fordel for den berørte person eller for andre personer i samme alderskategori eller med samme sykdom eller forstyrrelse eller som lider av samme tilstand.
ii.forskningen medfører bare minimal risiko og minimal byrde for den berørte person.

Artikkel 18

Forskning på befruktede egg

1.Når loven tillater forskning på befruktede egg, skal den sikre tilstrekkelig beskyttelse av det befruktede egget.
2.Det er forbudt å fremstille befruktede egg til forskningsformål.

Kapittel VI
Fjerning av organer og vev fra levende giver til transplantasjonsformål

Artikkel 19

Alminnelig regel

1.Fjerning av organer eller vev fra en levende person til transplantasjonsformål må bare skje når det er til behandlingsmessig fordel for mottakeren, når passende organ eller vev ikke kan hentes fra en avdød person og når det ikke finnes noen alternativ behandlingsmetode som er tilnærmet like effektiv.
2.Det nødvendige samtykke som det er gitt bestemmelser om i artikkel 5, må være gitt uttrykkelig og særskilt, enten i skriftlig form eller overfor et offisielt organ.

Artikkel 20

Vern av personer som ikke er i stand til å samtykke i fjerning av organer

1.Fjerning av organ eller vev må ikke utføres på en person som ikke er i stand til å samtykke i henhold til artikkel 5.
2.Unntaksvis og under de beskyttende omstendigheter som loven foreskriver, kan fjerning av regenerativt vev tillates fra en person som ikke har evne til å samtykke, forutsatt at følgende vilkår er oppfylt:
i.det finnes ingen vevsforliklig giver som er i stand til å samtykke,
ii.mottakeren er bror eller søster av giveren,
iii.transplantasjonen må ha mulighet for å redde mottakerens liv
iv.den fullmakt som det er gitt bestemmelser om i artikkel 6 nr. 2 og 3, er gitt særskilt og skriftlig, i samsvar med loven og med det kompetente organs godkjennelse,
v.den berørte, potensielle giver har ingen innvendinger

Kapittel VII
Forbud mot økonomisk vinning og disponering av en del av menneskekroppen

Artikkel 21

Forbud mot økonomisk vinning

Menneskekroppen og dens deler skal ikke som sådan gi opphav til økonomisk vinning.

Artikkel 22

Disponering av en fjernet del av menneskekroppen

Når en del av menneskekroppen fjernes i forbindelse med en inngripen, må den ikke lagres og brukes til annet enn det formål til hvilket den ble fjernet med mindre dette skjer i overensstemmelse med tilfredsstillende rutiner for informasjon og samtykke.

Kapittel VII
Krenkelser av konvensjonens bestemmelser

Artikkel 23

Krenkelser av rettigheter eller prinsipper

Partene skal sørge for nødvendig rettslig beskyttelse for på kort varsel å kunne hindre eller stanse en ulovlig krenkelse av de rettigheter og prinsipper som er fastsatt i denne konvensjon.

Artikkel 24

Erstatning for utilbørlig skade

Person som har lidd utilbørlig skade som resultat av en inngripen, har krav på rimelig erstatning i henhold til de vilkår og prosedyrer som loven foreskriver.

Artikkel 25

Sanksjoner

Partene skal sørge for at passende sanksjoner kan iverksettes i tilfelle krenkelse av bestemmelsene i denne konvensjon.

Kapittel IX
Forhold mellom denne konvensjon og andre bestemmelser

Artikkel 26

Begrensninger i utøvelsen av rettigheter

1.Det skal ikke legges noen begrensninger på utøvelsen av de rettigheter og vernebestemmelser som framgår av denne konvensjon, unntatt slike som er lovfestet og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige sikkerhet, for å forebygge kriminalitet, til vern om folkehelsen eller til vern om andres rettigheter og friheter.
2.De begrensninger som det ses hen til i det foregående ledd, kan ikke gjøres gjeldende for artikkel 11, 13, 14, 16, 17, 19 og 21.

Artikkel 27

Ytterligere beskyttelse

Ingen av bestemmelsene i denne konvensjon skal tolkes dithen at de innskrenker eller på annet vis påvirker en parts anledning til å yte en mer omfattende grad av beskyttelse med hensyn til anvendelsen av biologi og medisin enn det som er fastsatt i denne konvensjon.

Kapittel X
Offentlig debatt

Artikkel 28

Offentlig debatt

Partene i denne konvensjon skal sørge for at de grunnleggende spørsmål som utviklingen innen biologi og medisin gir opphav til, blir gjenstand for offentlig diskusjon, særlig i lys av de aktuelle medisinske, sosiale, økonomiske, etiske og juridiske implikasjoner, og at de mulige anvendelsesområdene gjøres til gjenstand for grundig drøfting.

Kapittel XI
Tolkning og oppfølging av konvensjonen

Artikkel 29

Tolkning av konvensjonen

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen kan, uten direkte henvisning til noen bestemt sak som er brakt inn for en domstol, gi veiledning i juridiske spørsmål vedrørende tolkningen av denne konvensjon på anmodning fra:

en parts regjering, etter at den har underrettet de andre parter,
den komité som etableres gjennom artikkel 32, med representantene for partene i denne konvensjon som de eneste medlemmer, ved en beslutning vedtatt med to tredjedels flertall av de avgitte stemmer.

Artikkel 30

Rapporter om anvendelsen av konvensjonen

Etter å ha mottatt anmodning fra Europarådets generalsekretær, skal enhver part avgi rapport om hvordan dens nasjonale lover sikrer en effektiv gjennomføring av bestemmelser i konvensjonen.

Kapittel XII
Protokoller

Artikkel 31

Protokoller

Protokoller kan inngås i henhold til artikkel 32 i den hensikt å videreutvikle prinsippene i denne konvensjon på bestemte områder.

Protokollene skal være åpne for undertegning av konvensjonens signatarstater. De skal være underlagt ratifikasjon, godtakelse eller godkjenning. En signatarstat kan ikke ratifisere, godta eller godkjenne protokoller uten først eller samtidig å ratifisere, godta eller godkjenne konvensjonen.

Kapittel XIII
Endringer i konvensjonen

Artikkel 32

Endringer i konvensjonen

1.De oppgaver som pålegges «komiteen» i denne artikkel og i artikkel 29, skal utføres av Styringskomiteen for bioetikk (CDBI) eller en annen komite som måtte bli utpekt til dette av ministerkomiteen.
2.Uten at de konkrete bestemmelsene i artikkel 29 berøres, kan hver enkelt medlemsstat i Europarådet, samt hver enkelt part i denne konvensjon som ikke er medlem av Europarådet, være representert og ha én stemme i komiteen når komiteen utfører de oppgaver som den pålegges av denne konvensjon.
3.Enhver stat som det er vist til i artikkel 33, eller som inviteres til å tiltre konvensjonen i samsvar med bestemmelsene i artikkel 34, og som ikke er part i denne konvensjon, kan være representert i komiteen ved en observatør. Dersom Det europeiske fellesskap ikke er part, kan det være representert i komiteen ved en observatør.
4.For å kunne følge den vitenskapelige utvikling, skal denne konvensjon gjennomgås i komiteen senest fem år etter at den er trådt i kraft og deretter med de mellomrom komiteen måtte bestemme.
5.Ethvert forslag om endring av denne konvensjon, og ethvert forslag om en protokoll eller endring av en protokoll som framlegges av en part, av komiteen eller av ministerkomiteen, skal oversendes til Europarådets generalsekretær og av ham videresendes til Europarådets medlemsstater, til Det europeiske fellesskap, til enhver signatarstat, til enhver part, til enhver stat som inviteres til å undertegne denne konvensjon i samsvar med bestemmelsene i artikkel 33, og til enhver stat som inviteres til å tiltre den i samsvar med bestemmelsene i artikkel 34.
6.Komiteen skal gjennomgå forslaget tidligst to måneder etter at det er videresendt av generalsekretæren i samsvar med nr. 5. Komiteen skal legge teksten, vedtatt med to tredjedels flertall av de avgitte stemmer, fram for ministerkomiteen for godkjenning. Etter godkjenning skal teksten videresendes til partene for ratifikasjon, godtakelse eller godkjenning.
7.Enhver endring skal for de parter som har godtatt den, tre i kraft første dag i måneden som følger etter et tidsrom på én måned etter datoen da fem parter, deriblant minst fire medlemsstater i Europarådet, har underrettet generalsekretæren om at de har godtatt den.

For enhver stat som deretter godtar den, skal endringen tre i kraft første dag i måneden som følger etter et tidsrom på én måned etter datoen da vedkommende part har underrettet generalsekretæren om at den har godtatt endringen.

Kapittel XIV
Sluttbestemmelser

Artikkel 33

Undertegning, ratifikasjon og ikrafttreden

1.Denne konvensjon skal være åpen for undertegning av Europarådets medlemsstater, de ikke-medlemsstater som har deltatt i utarbeidelsen av den, og av Det europeiske fellesskap.
2.Denne konvensjon er underlagt ratifikasjon, godtakelse eller godkjenning. Ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsdokument skal deponeres hos Europarådets generalsekretær.
3.Denne konvensjon skal tre i kraft første dag i måneden som følger etter et tidsrom på tre måneder etter datoen da fem stater, deriblant minst fire medlemsstater i Europarådet, har uttrykt sitt samtykke til å være bundet av konvensjonen i samsvar med bestemmelsene i nr. 2 i denne artikkel.
4.For enhver signatarstat som deretter uttrykker sitt samtykke til å være bundet av den, skal konvensjonen tre i kraft første dag i måneden som følger etter et tidsrom på tre måneder etter datoen da den har deponert sitt ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsdokument.

Artikkel 34

Ikke-medlemsstater

1.Etter at denne konvensjon er trådt i kraft, kan Europarådets ministerkomité, etter å ha rådført seg med partene, invitere enhver ikke-medlemsstat i Europarådet til å tiltre denne konvensjon ved en beslutning fattet med det flertall som er fastsatt i artikkel 20 bokstav d i Europarådets vedtekter, og ved enstemmighet blant representantene for de konvensjonsstater som har rett til å sitte i ministerkomiteen.
2.For enhver stat som tiltrer konvensjonen, skal den tre i kraft første dag i måneden som følger etter et tidsrom på tre måneder etter datoen da tiltredelsesdokument er deponert hos Europarådets generalsekretær.

Artikkel 35

Territorier

1.Enhver signatarstat kan når den undertegner eller deponerer sitt ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsdokument, angi det territorium eller de territorier som denne konvensjon skal gjelde for. Enhver annen stat kan avgi samme erklæring når den deponerer sitt tiltredelsesdokument.
2.Enhver part kan på ethvert senere tidspunkt, ved en erklæring rettet til Europarådets generalsekretær, utvide virkeområdet for denne konvensjon til ethvert annet territorium som er angitt i erklæringen og for hvis internasjonale forbindelser den er ansvarlig eller på hvis vegne den har fullmakt til å inngå forpliktelser. For slikt territorium skal konvensjonen tre i kraft første dag i måneden som følger etter et tidsrom på tre måneder etter datoen da slik erklæring er mottatt av generalsekretæren.
3.Enhver erklæring gitt i henhold til de to foregående ledd kan for ethvert territorium som er angitt i en slik erklæring, trekkes tilbake ved en underretning rettet til generalsekretæren. Tilbaketrekkingen skal gjelde fra første dag i måneden som følger etter et tidsrom på tre måneder etter datoen da slik underretning er mottatt av generalsekretæren.

Artikkel 36

Forbehold

1.Enhver stat og Det europeiske fellesskap kan, når de undertegner denne konvensjon eller deponerer sitt ratifikasjonsdokument, ta forbehold for enhver konkret bestemmelse i konvensjonen i den utstrekning noen lov som da er gjeldende på dens territorium, ikke er i overensstemmelse med bestemmelsen. Forbehold av generell art tillates ikke etter denne artikkel.
2.Ethvert forbehold som tas i henhold til denne artikkel, skal inneholde en kort redegjørelse for den aktuelle lov.
3.Enhver part som utvider virkeområdet for denne konvensjon til et territorium som er nevnt i den erklæring som det er vist til i artikkel 35 nr. 2, kan for det aktuelle territoriums vedkommende ta forbehold i samsvar med bestemmelsene i de foregående ledd.
4.Enhver part som har tatt et forbehold som nevnt i denne artikkel, kan trekke det tilbake ved en erklæring rettet til Europarådets generalsekretær. Tilbaketrekkingen skal gjelde fra første dag i måneden som følger etter et tidsrom på én måned etter datoen da den er mottatt av generalsekretæren.

Artikkel 37

Oppsigelse

1.Enhver part kan når som helst si opp denne konvensjon ved en underretning rettet til Europarådets generalsekretær.
2.Slik oppsigelse skal gjelde fra første dag i måneden som følger etter en periode på tre måneder etter datoen da underretningen er mottatt av generalsekretæren.

Artikkel 38

Underretninger

Europarådets generalsekretær skal varsle rådets medlemsstater, Det europeiske fellesskap, enhver signatarstat, enhver part eller enhver annen stat som er invitert til å tiltre denne konvensjon om:

a)enhver undertegning
b)deponering av ethvert ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument;
c)enhver ikrafttredelsesdato for denne konvensjon i samsvar med artikkel 33 eller 34;
d)enhver endring eller protokoll vedtatt i samsvar med artikkel 32, samt dato da slik endring eller protokoll trer i kraft;
e)enhver erklæring i henhold til bestemmelsene i artikkel 35;
f)ethvert forbehold og enhver tilbaketrekking av forbehold foretatt i henhold til bestemmelsene i artikkel 36;
g)enhver annen handling, underretning eller meddelelse som gjelder denne konvensjon. 

Som bekreftelse på dette har de undertegnede, som er gitt behørig fullmakt til dette undertegnet denne konvensjon. 

Utferdiget i Oviedo (Asturia) den 4. april 1997 på engelsk og fransk, med samme gyldighet for begge tekster, i ett eksemplar som skal deponeres i Europarådets Europarådets skal oversende bekreftede kopier til hver medlemsstat i Europarådet, til Det europeiske fellesskap, til de ikke-medlemsstater som har deltatt i utarbeidelsen og til enhver stat som er invitert til å tiltre denne konvensjon.

Innlegg hentet fra lovdata.no

Covid-19 vaksiner: etiske, juridiske og praktiske hensyn

Forfatter (e): Parlamentarisk forsamling
Opprinnelse: Forsamlingsdebatt 27. januar 2021 (5. samling) (se dok. 15212, rapport fra komiteen for sosiale spørsmål, helse og bærekraftig utvikling, ordfører: Jennifer De Temmerman). Tekst vedtatt av forsamlingen 27. januar 2021 (5. sitting).

  • 1 Pandemien til Covid-19, en smittsom sykdom forårsaket av det nye coronavirus SARS-CoV-2, har forårsaket mye lidelse i 2020. I desember hadde mer enn 65 millioner tilfeller blitt registrert over hele verden og mer enn 1,5 millioner liv hadde gått tapt . Sykdomsbyrden av selve pandemien, så vel som folkehelsetiltakene som kreves for å bekjempe den, har ødelagt den globale økonomien og lagt blotte eksisterende feillinjer og ulikheter (inkludert tilgang til helsevesen) og forårsaket arbeidsledighet, økonomisk forfall og fattigdom.
  • 2 Rask distribusjon over hele verden av trygge og effektive vaksiner mot Covid-19 vil være viktig for å inneholde pandemien, beskytte helsevesenet, redde liv og bidra til å gjenopprette globale økonomier. Selv om ikke-farmasøytiske inngrep som fysisk distansering, bruk av ansiktsmasker, hyppig håndvask, samt nedstengning og stenging, har bidratt til å bremse spredningen av viruset, øker infeksjonsfrekvensen nå igjen over det meste av verden. Mange av Europarådets medlemsland opplever en ny bølge som er verre enn den første, mens befolkningen i økende grad opplever «pandemisk utmattelse» og føler seg demotivert over å følge anbefalt atferd for å beskytte seg selv og andre mot viruset.
  • 3 Selv raske, sikre og effektive vaksiner er imidlertid ikke et umiddelbart universalmiddel. Etter julesesongen på slutten av året 2020 og begynnelsen av 2021, med sine tradisjonelle innendørssamlinger, vil smittefrekvensen trolig være veldig høy i de fleste medlemsland. I tillegg er en sammenheng nettopp blitt vitenskapelig etablert av franske leger mellom utetemperaturer og sykdomsforekomst på sykehusinnleggelser og dødsfall. Vaksinene vil uten tvil ikke være tilstrekkelig for å redusere infeksjonsraten betydelig denne vinteren – spesielt når man tar i betraktning at etterspørselen langt overstiger tilbudet på dette tidspunktet. Et skinn av «normalt liv» vil således ikke kunne gjenopptas selv under de beste omstendighetene før tidligst i midten til slutten av 2021.
  • 4 For at vaksinene skal være effektive, vil vellykket utplassering og tilstrekkelig opptak være avgjørende. Imidlertid kan hastigheten vaksinene utvikles på være vanskelig å bekjempe utfordringer for å bygge opp tillit til dem. En rettferdig utplassering av Covid-19-vaksiner er også nødvendig for å sikre effektiviteten av vaksinen. Hvis det ikke distribueres bredt nok i et område som er hardt rammet av et land, blir vaksiner ineffektive til å stanse tidevannet til pandemien. Videre kjenner viruset ingen grenser, og det er derfor i hvert lands interesse å samarbeide om å sikre global rettferdighet i tilgang til Covid-19-vaksiner. Vaksinehilsen og vaksine-nasjonalisme har kapasitet til å spore den hittil overraskende raske og vellykkede Covid-19-vaksineinnsatsen, ved å la SARS-CoV-2-viruset mutere og dermed stumpe verdens mest effektive instrument mot pandemien så langt.
  • 5 Internasjonalt samarbeid er derfor nødvendig nå mer enn noensinne for å få fart på utvikling, produksjon og rettferdig og rettferdig distribusjon av Covid-19-vaksiner. Covid-19 Vaccine Allocation Plan, også kjent som COVAX, er det ledende initiativet for global vaksineallokering. Sammen ledet av Verdens helseorganisasjon (WHO), Vaccine Alliance (Gavi) og Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI), trekker initiativet finansiering fra abonnementsland for å støtte forskning, utvikling og produksjon av et bredt spekter av Covid -19 vaksiner og forhandle om priser. Tilstrekkelig vaksineadministrasjon og logistikk i forsyningskjeden, som krever internasjonalt samarbeid og forberedelser fra medlemsstatene, vil også være nødvendig for å levere vaksinene mot viruset på en sikker og rettferdig måte. I den forbindelse gjør parlamentarisk forsamling oppmerksom på veiledning for land om programberedskap, gjennomføring og beslutninger på landsnivå utviklet av WHO.
  • 6 medlemsstater må allerede nå utarbeide sine vaksineringsstrategier for å fordele doser på en etisk og rettferdig måte, inkludert å bestemme hvilke befolkningsgrupper som skal prioriteres i de innledende stadiene når forsyningen er kort, og hvordan man kan utvide vaksinasjonen som tilgjengelighet av en eller flere Covid- 19 vaksiner forbedres. Bioetikere og økonomer er i stor grad enige om at personer over 65 år og personer under 65 år med underliggende helsemessige forhold som gir dem en høyere risiko for alvorlig sykdom og død, helsepersonell (spesielt de som jobber tett med personer som er i høyrisikogrupper ), og folk som arbeider i viktig kritisk infrastruktur, bør få prioritert vaksinatilgang. Barn, gravide og ammende, som det foreløpig ikke er tillatt noen vaksine for, bør ikke glemmes.
  • 7 Forskere har gjort en bemerkelsesverdig jobb på rekordtid. Det er nå for myndighetene å handle. Forsamlingen støtter FNs generalsekretærs visjon om at en Covid-19-vaksine må være et globalt publikumsgode. Immunisering må være tilgjengelig for alle, overalt. Forsamlingen oppfordrer dermed medlemslandene og EU til å:
    • 7.1 med hensyn til utvikling av Covid-19 vaksiner:
      • 7.1.1 sikre forsøk av høy kvalitet som er sunne og gjennomført på etisk måte i samsvar med de relevante bestemmelsene i konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin (ETS nr. 164, Oviedo-konvensjonen) og dens tilleggsprotokoll angående biomedisinsk forskning (CETS nr. 195), og som gradvis inkluderer barn, gravide og ammende mødre;
      • 7.1.2 sørge for at reguleringsorganer som har ansvar for å vurdere og godkjenne vaksiner mot Covid-19 er uavhengige og beskyttet mot politisk press;
      • 7.1.3 sikre at relevante minimumsstandarder for sikkerhet, effekt og kvalitet på vaksiner blir opprettholdt;
      • 7.1.4 implementere effektive systemer for overvåking av vaksinene og deres sikkerhet etter utrullingen til den generelle befolkningen, også for å overvåke deres langsiktige effekter;
      • 7.1.5 innføre uavhengige vaksinekompensasjonsprogrammer for å sikre kompensasjon for unødig skade og skade som følge av vaksinering;
      • 7.1.6 være spesielt oppmerksom på mulig innsidehandel fra farmasøytiske ledere, eller farmasøytiske selskaper som uriktig beriker seg på offentlige bekostninger, ved å implementere anbefalingene i resolusjon 2071 (2015) om folkehelse og legemiddelindustriens interesser: hvordan garantere forrang for folkehelseinteresser?
      • 7.1.7 overvinne hindringene og restriksjonene som følge av patenter og immaterielle rettigheter, for å sikre bred produksjon og distribusjon av vaksiner i alle land og til alle borgere;
    • 7.2 med hensyn til tildeling av Covid-19-vaksiner:
      • 7.2.1 sikre respekt for prinsippet om rettferdig tilgang til helsehjelp som fastsatt i Oviedo-konvensjonens artikkel 3 i nasjonale vaksineallokeringsplaner, og garantere at Covid-19-vaksiner er tilgjengelige for befolkningen uavhengig av kjønn, rase, religion, lovlig eller sosioøkonomisk status, betalingsevne, beliggenhet og andre faktorer som ofte bidrar til ulikheter i befolkningen;
      • 7.2.2 utvikle strategier for en rettferdig fordeling av Covid-19-vaksiner i medlemslandene, idet man tar i betraktning at tilbudet i utgangspunktet vil være lavt, og forberede seg på hvordan man kan utvide vaksinasjonsprogrammene når tilbudet utvides; følge rådene fra uavhengige nasjonale, europeiske og internasjonale komiteer og institusjoner for bioetikk, samt WHO, i utviklingen av disse strategiene;
      • 7.2.3 sørge for at personer innenfor de samme prioriterte gruppene blir behandlet likt, med spesiell oppmerksomhet mot de mest utsatte menneskene som eldre personer, de med underliggende forhold og helsepersonell, spesielt de som jobber tett med personer som er i høyrisiko grupper, så vel som folk som jobber i viktig infrastruktur og i offentlige tjenester, spesielt innen sosiale tjenester, offentlig transport, rettshåndhevelse og skoler, så vel som de som jobber i detaljhandel;
      • 7.2.4 fremme rettferdighet i tilgang til Covid-19-vaksiner mellom land ved å støtte internasjonal innsats som tilgang til Covid-19 Tools Accelerator (ACT Accelerator) og dens COVAX-anlegg;
      • 7.2.5 avstå fra å lagre Covid-19-vaksiner som undergraver andre lands evne til å anskaffe vaksiner for befolkningen, sørge for at lagring ikke betyr at prisene på vaksiner øker fra de som lager til de som ikke kan, gjennomføre revisjon og due diligence for å sikre rask utplassering av vaksiner til minimumskostnader basert på behovet ikke markedsstyrke;
      • 7.2.6 sørge for at hvert land er i stand til å vaksinere sine helsearbeidere og sårbare grupper før vaksinasjon blir utrullet til ikke-risikogrupper, og dermed vurdere å donere vaksinedoser eller godta at land som ennå ikke har vært i stand til å prioritere å gjøre det, med tanke på at en rettferdig og rettferdig global tildeling av vaksinedoser er den mest effektive måten å slå pandemien og redusere de tilknyttede sosioøkonomiske byrdene;
      • 7.2.7 sørge for at Covid-19-vaksiner hvis sikkerhet og effektivitet er etablert, er tilgjengelig for alle som trenger dem i fremtiden, ved å benytte obligatoriske lisenser der det er nødvendig mot betaling av royalties;
    • 7.3 med hensyn til å sikre høyt vaksineopptak:
      • 7.3.1 sørge for at innbyggerne blir informert om at vaksinasjonen IKKE er obligatorisk og at ingen er politisk, sosialt eller på annen måte presset til å bli vaksinert, hvis de ikke ønsker å gjøre det selv;
      • 7.3.2 sørge for at ingen blir diskriminert for ikke å ha blitt vaksinert på grunn av mulige helserisiko eller ikke ønsker å bli vaksinert;
      • 7.3.3 ta tidlige effektive tiltak for å motvirke

Informasjon hentet fra pace.coe.int

Oversatt av Albert Fladby

Les mer om Europarådet:
regjeringen.no

Smittevernloven

Jf. tidligere lover 16 mai 1860, 8 mai 1900, 5 juli 1946 nr. 1, 12 des 1947 nr. 4, 12 des 1947 nr. 15, 12 des 1947 nr. 16, 19 des 1952 nr. 1, 26 nov 1954 nr. 2.

Kap. 1. Innledende bestemmelser

§ 1-1.Lovens formål

Denne loven har til formål å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen, samt motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge eller føres ut av Norge til andre land.

Loven skal sikre at helsemyndighetene og andre myndigheter setter i verk nødvendige smitteverntiltak og samordner sin virksomhet i smittevernarbeidet.

Loven skal ivareta rettssikkerheten til den enkelte som blir omfattet av smitteverntiltak etter loven.

§ 1-2.Lovens virkeområde

Lovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder for enhver som oppholder seg i Norge.

Departementet kan gi forskrifter som begrenser anvendelsen av loven overfor personer som ikke er norske statsborgere, eller som ikke har bosted i Norge. Departementet kan også gi forskrifter om at loven skal gjelde for personer som oppholder seg i utlandet, men som har tilknytning til Norge.

Departementet kan gi forskrifter om anvendelse av loven på Svalbard, Jan Mayen og kontinentalsokkelen, og på norske fartøy og luftfartøy hvor de enn befinner seg.

Lovens bestemmelser gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat.

Kongen kan gi regler til gjennomføring av avtale med fremmed stat om forhold som omfattes av denne loven.

§ 1-3.Definisjoner

Med følgende uttrykk i loven her forstås:

1.smittsom sykdom: en sykdom eller smittebærertilstand som er forårsaket av mikroorganismer eller andre smittestoff som kan overføres fra, til eller mellom mennesker.
2.smittet person: en person som har eller etter en faglig vurdering antas å ha en smittsom sykdom.
3.allmennfarlig smittsom sykdom: en sykdom som er særlig smittsom, eller som kan opptre hyppig, eller har høy dødelighet eller kan gi alvorlige eller varige skader, og som
a)vanligvis fører til langvarig behandling, eventuelt sykehusinnleggelse, langvarig sykefravær eller rekonvalesens, eller
b)kan få så stor utbredelse at sykdommen blir en vesentlig belastning for folkehelsen, eller
c)utgjør en særlig belastning fordi det ikke fins effektive forebyggende tiltak eller helbredende behandling for den.
4.alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom: et utbrudd eller fare for utbrudd som krever særlig omfattende tiltak. Helsedirektoratet kan i tvilstilfelle avgjøre når det foreligger et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom.
0Endret ved lover 21 des 2001 nr. 119 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1524), 18 des 2015 nr. 121 (ikr. 1 jan 2016), 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 1-4.Forskrifter om allmennfarlige smittsomme sykdommer

Departementet fastsetter i forskrift hvilke sykdommer som er allmennfarlige smittsomme sykdommer.

0Tilføyd ved lov 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 1-5.Grunnleggende krav ved iverksetting av smitteverntiltak

Smitteverntiltak etter loven skal være basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse, være nødvendig av hensyn til smittevernet og fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering. Ved iverksettelse av smitteverntiltak skal det legges vekt på frivillig medvirkning fra den eller de tiltaket gjelder.

Tvangstiltak kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.

0Tilføyd ved lov 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

Kap. 2. Informasjon til smittede personer, unntak fra taushetsplikt, meldinger og varsler

§ 2-1.

Informasjon og personlig smittevernveiledning til smittede personer.

Den undersøkende eller behandlende legen skal snarest mulig gi en smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom informasjon og personlig smittevernveiledning om

a)sykdommen, sykdommens smittsomhet og smittemåter, og hva den smittede selv kan gjøre for å motvirke at sykdommen blir overført til andre, og
b)rettigheter og plikter en smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har, herunder etter smittevernloven kapittel 5 og 6.

Er den smittede under 12 år eller en person over 16 år som på grunn av sinnslidelse, andre psykiske forstyrrelser, senil demens, psykisk utviklingshemming eller legemlig funksjonshemming ikke kan ivareta sine anliggender når det gjelder smittefaren, har både den smittede og uten hinder av legens lovbestemte taushetsplikt også de som har omsorgen for den smittede, krav på informasjon og personlig smittevernveiledning etter første ledd.

Er den smittede mellom 12 og 16 år, har både den smittede og uten hinder av legens lovbestemte taushetsplikt også de som har omsorgen for den smittede, krav på informasjon og personlig smittevernveiledning. Opplysninger må likevel ikke gis til dem som har omsorgen, hvis den smittede eller andre som kjenner den smittedes situasjon har innvendinger mot at dette blir gjort og legen mener at innvendingene bør respekteres.

Dersom legen har grunn til å anta at en smittet person ikke følger den personlige smittevernveiledningen, skal legen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt underrette kommunelegen hvis hensynet til smittevernet krever det. Kommunelegen skal da overta den videre smittevernveiledningen av personen.

Hovedinnholdet av den informasjon og den personlige smittevernveiledning som legen gir til den smittede, skal føres inn i pasientens journal.

0Endret ved lov 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 2-2.Unntak fra taushetsplikt

Legen skal så langt råd er søke å oppnå samtykke fra en smittet person når det av hensyn til smittevernet er behov for å gi videre opplysninger underlagt taushetsplikt og det er overveiende sannsynlig at det er eller har vært fare for overføring av en allmennfarlig smittsom sykdom.

Er det ikke mulig å oppnå samtykke fra den smittede, kan det gis opplysninger om smittestatus og andre nødvendige opplysninger uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Legen kan gi opplysningene til

a)helsepersonell som har ansvar for oppfølging av pasienten eller som har ansvar for at annet personell, andre pasienter eller besøkende ikke smittes, når det er overveiende sannsynlig at helsepersonellet, pasientene eller de besøkende er i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom,
b)den som med overveiende sannsynlighet er i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom,
c)den som med overveiende sannsynlighet har vært i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom, når opplysningene kan motvirke at sykdommen blir overført til andre, eller er avgjørende for å kunne begynne medisinsk behandling av den smitteutsatte, eller
d)den som med overveiende sannsynlighet har vært i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom fordi den smittede har opptrådt klanderverdig.

Dersom det er åpenbar fare for overføring etter annet ledd bokstav b, skal opplysningene gis, med mindre legen vet at en annen lege gir opplysningene.

Er legen i tvil om opplysninger bør gis etter andre ledd, kan legen forelegge spørsmålet for kommunelegen til uttalelse. Nekter legen å gi opplysninger, kan den som ønsker opplysninger etter andre ledd, eller kommunelegen forelegge spørsmålet for fylkesmannen, som kan bestemme at opplysningene skal gis.

Når opplysninger gis med hjemmel i andre ledd, skal legen informere den smittede skriftlig om at opplysningene er gitt.

Når vilkårene i første og andre ledd er oppfylt, kan en tannlege, jordmor eller sykepleier gi nødvendige opplysninger til den smittede personens lege eller til kommunelegen.

Helsepersonell som mottar opplysninger etter denne paragrafen, har samme taushetsplikt som den som gir opplysningene.

Når det er nødvendig for iverksetting av tiltak eller for oversikt og kontroll i forbindelse med smittsomme sykdommer, kan kommunelegen, fylkesmannen, Helsedirektoratet, Statens helsetilsyn og Folkehelseinstituttet kreve opplysninger fra offentlige kilder eller privat helse- og omsorgstjeneste uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet kan i en smittesituasjon behandle opplysninger samlet inn etter dette ledd i samsvar med helseberedskapsloven § 2-4.

0Endret ved lover 21 des 2001 nr. 119 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1524), 29 aug 2003 nr. 87 (ikr. 1 sep 2003 iflg. res. 29 aug 2003 nr. 1092), 24 juni 2011 nr. 29 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 24 juni 2011 nr. 637), 22 juni 2012 nr. 4618 des 2015 nr. 121 (ikr. 1 jan 2016), 3 mars 2017 nr. 8 (ikr. 3 mars 2017 iflg. res. 3 mars 2017 nr. 242), 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 2-3.Meldingsplikt for leger. Varslingsplikt for sykepleiere og jordmødre

En lege som oppdager en smittet person, har meldingsplikt etter forskrifter gitt i medhold av fjerde ledd uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. En lege, sykepleier, jordmor eller tannlege som i sin virksomhet oppdager en smittet person har varslingsplikt etter forskrifter gitt i medhold av fjerde ledd, uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

Den som etter første ledd mottar opplysninger undergitt taushetsplikt, har samme taushetsplikt som dem som gir opplysningene.

Når helsepersonell nevnt i bestemmelsen i første ledd, gir en melding eller varsel som identifiserer en person, skal det gis informasjon til den opplysningene angår, om hvem som er mottaker og hva opplysningene skal brukes til.

Kongen i Statsråd kan gi forskrifter om behandling av helseopplysninger, herunder om bruk av navn, fødselsnummer eller andre personidentifiserende kjennetegn i samsvar med helseregisterloven. Forskriftene skal angi formålet med behandlingen av opplysningene, og hvilke smittsomme sykdommer som skal meldes eller varsles. Kongen i Statsråd kan også gi forskrifter om meldingsplikt for bivirkninger av forebyggende tiltak, og om undersøkelse, behandling og andre tiltak etter loven. Kongen kan gi nærmere bestemmelser om hvem som skal melde eller varsle, og om formkrav, meldingsskjemaer og frister for meldingene og varslene, herunder om hvem som kan eller skal motta meldinger og varsler.

Uten samtykke fra departementet kan verken private eller offentlige sette i verk meldingsordninger for smittsomme sykdommer hos mennesker. Dette gjelder ikke interne systemer.

Ved utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom, eller når det er fare for slikt utbrudd, og når det er nødvendig av hensyn til smittevernet, kan Helsedirektoratet med øyeblikkelig virkning pålegge personer som nevnt i første ledd midlertidige meldings- og varslingsplikter som fraviker fra forskrifter etter fjerde ledd uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

0Endret ved lover 23 juni 2000 nr. 56 (ikr. 1 juli 2001 iflg. res. 22 juni 2001 nr. 698), 18 mai 2001 nr. 24 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 18 mai 2001 nr. 502), 21 des 2001 nr. 119 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1524), 18 des 2015 nr. 121 (ikr. 1 jan 2016), 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

Kap. 3. Undersøkelser og vaksinasjoner

§ 3-1.Forskrifter om undersøkelse av befolkningen

Dersom det er avgjørende for å kunne bedømme hvilke forebyggende tiltak eller undersøkelses-, behandlings- eller pleietiltak som er nødvendige for å forebygge en smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført, kan departementet i forskrift fastsette plikt for befolkningen eller grupper av den til å gjennomgå blodprøvetaking, eller andre tilsvarende undersøkelser som er medisinskfaglig forsvarlig og kan gjøres uten fare.

Er den smittede under 16 år eller en person over 16 år som på grunn av sinnslidelse, andre psykiske forstyrrelser, senil demens, psykisk utviklingshemming eller legemlig funksjonshemming ikke kan ivareta sine anliggender, skal den som har omsorgen for den smittede, medvirke til at vedkommende oppfyller pliktene etter første ledd.

0Endret ved lov 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 3-2.Forhåndsundersøkelse av arbeids- og utdanningssøkere, undersøkelse av arbeidstakere og personer under utdanning mv.

Departementet kan, når hensynet til smittevernet krever det, og dersom smittede personer kan utgjøre alvorlig fare for overføring av smittsom sykdom i sitt arbeid eller virke, gi forskrift om plikt til å gjennomgå undersøkelse som nevnt i § 3-1 for

a)arbeids- eller utdanningssøkere før ansettelse eller opptak,
b)arbeidstakere, innleide arbeidstakere, oppdragstakere, skoleelever eller studenter, og
c)personer som skal oppholde seg i Norge som ledd i kulturutveksling, frivillig arbeid eller lignende.
0Endret ved lov 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 3-3.Forhåndsundersøkelse av pasienter

En helseinstitusjon kan kreve at en pasient skal la seg forhåndsundersøke når det gjelder en smittsom sykdom, før det blir foretatt en diagnostisk utredning, og før pasienten får behandling eller pleie. En slik undersøkelse kan ikke fastsettes som rutine for alle pasienter og kan ikke omfatte endoskopi, biopsi, spinalpunksjon eller andre lignende undersøkelser/inngrep.

Forhåndsundersøkelse kan kreves bare når en slik sykdom vil forårsake ekstraordinære forebyggende tiltak av hensyn til faren for overføring til andre pasienter eller til personale, og såfremt tiltakene kan gi vesentlig større sikkerhet mot smitteoverføring eller bety en vesentlig lettelse eller besparelse for helse- og omsorgstjenesten.

Forhåndsundersøkelse etter første ledd må ikke føre til at behandlingen av pasienten blir alvorlig forsinket, eller til at han eller hun blir utsatt for fare eller urimelig ulempe.

Vedtak om forhåndsundersøkelse kan påklages til fylkesmannen.

0Endret ved lover 29 aug 2003 nr. 87 (ikr. 1 sep 2003 iflg. res. 29 aug 2003 nr. 1092), 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252).

§ 3-4.Forskrifter om undersøkelse av gravide

Departementet kan gi forskrifter om plikt for gravide til å avgi blodprøve eller gjennomgå nødvendig undersøkelse som kan gjøres uten fare, når formålet med undersøkelsen er å fastslå om det er grunn til å sette i verk tiltak for å motvirke at en allmennfarlig smittsom sykdom blir overført til barna.

0Endret ved lov 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 3-5.

Legens plikt til å foreta undersøkelse av smittede personer

Legen skal være særlig oppmerksom på muligheten for at pasienten har en allmennfarlig smittsom sykdom. En lege som får mistanke om at en pasient har en allmennfarlig smittsom sykdom, skal etter samtykke fra pasienten foreta eller sette i verk de undersøkelser som er nødvendige for å bringe på det rene om det foreligger en slik sykdom. I så fall skal legen straks og i samråd med den smittede pasienten gjøre sitt for å motvirke at sykdommen blir overført til andre.

Hvis det er tvil etter første ledd, skal legen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt ta kontakt med kommunelegen. Tar legen kontakt med kommunelegen, skal kommunelegen overta den videre oppklaring og oppfølging når det viser seg at den første legen ikke har de nødvendige forutsetninger for arbeidet.

En lege plikter å undersøke en smittet person, ta blodprøve eller foreta andre nødvendige undersøkelser, når smittevernnemnda har gjort vedtak etter § 5-2 og undersøkelsen kan gjennomføres uten fare.

§ 3-6.Legens plikt til å foreta smitteoppsporing.

En lege som har sikker kunnskap eller har mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom som skyldes overføring av smitte fra en person til en annen, skal foreta smitteoppsporing dersom dette er gjennomførbart og hensynet til smittevernet krever det. Legen skal i så fall spørre den smittede om hvem smitten kan være overført fra, om når og på hvilken måte smitteoverføringen kan ha skjedd og om hvem han eller hun kan ha overført smitten til. Annen lege kan kontaktes i sammenheng med smitteoppsporing uten hinder av taushetsplikt.

Er vilkårene etter første ledd oppfylt skal legen, eventuelt gjennom den smittede, ta kontakt med dem som smitten kan være overført fra eller til og undersøke disse. Plikten bortfaller dersom den smittede pasienten eller de som han eller hun oppgir som smittekilder eller mulig smittet, godtgjør at aktuelle personer allerede er undersøkt eller får nødvendig behandling eller omsorg.

Dersom legen ikke ser seg i stand til å gjennomføre smitteoppsporing og oppfølging av de mulig smittede etter første og andre ledd, skal legen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt gi underretning om dette til kommunelegen hvis hensynet til smittevernet krever det. Legen skal da også gi opplysning om smittekontakter. Legen skal alltid ta kontakt med kommunelegen når det er mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom som skyldes miljøsmitte, f.eks. en sykdom som skyldes overføring av smitte fra drikkevann, matvarer eller dyr.

Hvis en lege tar kontakt med kommunelegen etter tredje ledd, skal kommunelegen overta den videre oppklaring og oppfølging når det viser seg at den første legen ikke har de nødvendige forutsetninger for arbeidet.

Dersom kommunelegen får opplysninger om en smittet person som bor eller oppholder seg utenfor kommunen, skal kommunelegen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt gi opplysningene til kommunelegen i den kommunen der den smittede bor eller oppholder seg, hvis hensynet til smittevernet krever det.

0Endret ved lov 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 3-7.Kartleggingsundersøkelse og metodeutprøving

Tilgjengelig blod, serum og annet biologisk materiale fra mennesker kan ikke analyseres med henblikk på en smittsom sykdom for et ikke-diagnostisk formål uten samtykke fra de personene prøvene stammer fra.

Laboratorier/institusjoner kan likevel utføre kartleggingsundersøkelser ved bruk av tilgjengelig prøvemateriale som nevnt i første ledd uten samtykke fra de som har avgitt prøvene dersom formålet med undersøkelsen er å:

overvåke utviklingen av en epidemi som sprer seg i befolkningen, eller
belyse forekomsten av en smittsom sykdom i befolkningen eller en del av den, eller
bedømme om og i tilfelle hvor godt befolkningen er beskyttet mot en smittsom sykdom som det vaksineres mot,

og undersøkelsens resultat er av betydning for smittevernarbeidet.

Laboratorier/institusjoner kan også utføre metodeutprøving ved bruk av tilgjengelig prøvemateriale som nevnt i første ledd uten samtykke fra de som har avgitt prøvene dersom formålet med utprøvingen er å utvikle ny metodikk eller forbedre eksisterende metodikk for påvisning og karakterisering av en smittsom sykdom.

Helsedirektoratet kan pålegge et laboratorium eller en institusjon å utføre kartleggingsundersøkelser som nevnt i andre ledd når dette anses påkrevd av hensyn til smittevernet.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av undersøkelser etter denne paragraf, og om bruken av resultatene, herunder plikt for laboratorier/institusjoner til å gi melding om analysefunn uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

0Endret ved lover 21 des 2001 nr. 119 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1524), 18 des 2015 nr. 121 (ikr. 1 jan 2016).

§ 3-8.Vaksinering og immunisering av befolkningen

Departementet skal fastlegge et nasjonalt program for vaksinering mot smittsomme sykdommer. Kommunen skal tilby befolkningen dette programmet.

Når det er avgjørende for å motvirke et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom, kan departementet i forskrift fastsette at befolkningen eller deler av den skal ha plikt til å la seg vaksinere.

Ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom kan departementet i forskrift bestemme at personer som ikke er vaksinert

a)må oppholde seg innenfor bestemte områder,
b)skal nektes deltakelse i organisert samvær med andre, f.eks. i barnehage, skole, møter eller kommunikasjonsmidler,
c)må ta nødvendige forholdsregler etter kommunelegens nærmere bestemmelse.

Når det ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom er nødvendig å vaksinere befolkningen eller deler av den med en gang for at folkehelsen ikke skal bli vesentlig skadelidende, kan Helsedirektoratet påby vaksinering etter andre ledd og tiltak etter tredje ledd.

Kongen i Statsråd kan i forskrift fastsette at helsepersonell uten hinder av lovbestemt taushetsplikt skal gi nødvendige opplysninger for gjennomføring av et kontrollsystem basert på vaksinasjonsregistre, og gi regler for slike registre, jf. helseregisterloven.

0Endret ved lover 18 mai 2001 nr. 24 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 18 mai 2001 nr. 502), 21 des 2001 nr. 119 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1524), 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252), 18 des 2015 nr. 121 (ikr. 1 jan 2016).

§ 3-9.Forskrifter om undersøkelser og vaksinasjoner

Departementet kan gi forskrifter om den nærmere gjennomføringen av smitteverntiltak etter §§ 3-1, 3-2, 3-3, 3-4 og 3-8 andre og tredje ledd, herunder om

a)hvilke grupper av befolkningen som tiltakene skal omfatte, og om fritak,
b)hvem som kan gi fritak, og om tilsyn med gjennomføringen av tiltakene,
c)at enkelte undersøkelser og vaksinasjoner bare må utføres av særskilt godkjent helsepersonell, hvem som kan gi godkjenning, og hvilken opplæring personellet må gjennomgå for å få slik godkjenning,
d)plikt for helsepersonell til å foreta eller medvirke ved undersøkelser og vaksinasjoner,
e)at undersøkelser eller analyser skal gjøres slik Helsedirektoratet bestemmer, og at de må foretas av noen som Helsedirektoratet har godkjent,
f)hvem som skal dekke utgiftene med tiltakene.
0Endret ved lover 21 des 2001 nr. 119 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1524), 18 des 2015 nr. 121 (ikr. 1 jan 2016), 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

Kap. 4. Andre smitteverntiltak

§ 4-1.Møteforbud, stenging av virksomhet, begrensning i kommunikasjon, isolering og smittesanering

Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller for å motvirke at den blir overført, kan kommunestyret vedta

a)forbud mot møter og sammenkomster eller påbud om andre begrensninger i den sosiale omgangen overalt der mennesker er samlet,
b)stenging av virksomheter som samler flere mennesker, f.eks. barnehager, skoler, svømmehaller, flyplasser, butikker, hoteller eller andre bedrifter og arbeidsplasser – eller begrensninger i aktiviteter der,
c)stans eller begrensninger i kommunikasjoner,
d)isolering av personer i geografisk avgrensede områder eller andre begrensninger i deres bevegelsesfrihet i opptil sju dager om gangen,
e)pålegg til private eller offentlige om rengjøring, desinfeksjon eller destruksjon av gjenstander eller lokaler. Pålegget kan også gå ut på avliving av selskapsdyr, utrydding av rotter og andre skadedyr, avlusing eller annen smittesanering.

Ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom og når det er avgjørende å få satt tiltak i verk raskt for å motvirke overføring av sykdommen, kan Helsedirektoratet treffe vedtak som nevnt i første ledd for hele landet eller for deler av landet.

Har kommunestyret eller Helsedirektoratet truffet vedtak om tiltak etter første eller andre ledd som den ansvarlige ikke retter seg etter, kan kommunestyret sørge for at tiltakene blir satt i verk. Kommunestyret kan sørge for iverksetting av tiltakene også dersom den ansvarliges holdning eller atferd kan medføre at iverksettingen blir forsinket, eller dersom det er uvisst hvem som er den ansvarlige. Tiltakene gjennomføres for den ansvarliges regning, kommunen hefter for kravet om vederlag.

Ved iverksetting av tiltak som nevnt i bokstav e, kan kommunestyret bruke og om nødvendig skade den ansvarliges eiendom. Ved iverksetting av tiltak som nevnt i første ledd bokstav d og e, kan kommunestyret mot vederlag også bruke eller skade andres eiendom. Det er et vilkår at vinningen er vesentlig større enn skaden eller ulempen ved inngrepet.

Den som har satt i verk tiltaket, skal straks oppheve vedtaket eller begrense omfanget av det når det ikke lenger er nødvendig. I hastesaker kan kommunelegen utøve den myndighet kommunestyret har etter denne paragrafen.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om de forskjellige tiltak, herunder fastsette krav til metoder og midler som skal brukes og til kvalifikasjoner hos de personer som skal sette i verk tiltak. I forskrift kan det også fastsettes bestemmelser om plikt til løpende gjennomføring av tiltak som nevnt i første ledd bokstav e.

0Endret ved lover 21 des 2001 nr. 119 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1524), 18 des 2015 nr. 121 (ikr. 1 jan 2016).

§ 4-2.Forbud mot utførelse av arbeid m.m.

En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom som gjennom sitt arbeid eller ved deltagelse i undervisning er en alvorlig fare for overføring av smitte til andre, kan forbys å utføre dette arbeidet eller delta i undervisningen for opptil tre uker dersom hensynet til smittevernet krever det. Ved nytt vedtak kan forbudet forlenges med opptil tre uker.

Vedtak etter første ledd skal gjøres av kommunelegen sammen med vakthavende infeksjonsmedisinske overlege ved sykehus i helseregionen.

Fylkesmannen avgjør klage over vedtak. Når legene som skal gjøre vedtak etter andre ledd er uenige, skal fylkesmannen delta i avgjørelsen. Helsedirektoratet avgjør klagen når fylkesmannen har vært med i første instans. En klage har ikke utsettende virkning på iverksetting av vedtak etter denne paragrafen.

Når smittede personer gjennom sitt arbeid eller ved deltagelse i undervisning kan utgjøre en alvorlig fare for overføring av smitte til andre, kan departementet i forskrift fastsette at det skal være forbudt for smittede personer å utføre et bestemt arbeid eller deler av det eller delta i undervisning.

0Endret ved lover 15 juni 2001 nr. 93 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1417), 21 des 2001 nr. 119 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1524), 29 aug 2003 nr. 87 (ikr. 1 sep 2003 iflg. res. 29 aug 2003 nr. 1092), 18 des 2015 nr. 121 (ikr. 1 jan 2016), 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 4-3.Forskrifter om karantenebestemmelser

Kongen kan gi forskrifter for å motvirke at smittsomme sykdommer føres inn i landet eller spres til andre land (karantenetiltak), herunder bestemmelser om tiltak som gjelder personer, dyr, transportmidler, varer og gjenstander som kan tenkes å overføre smittsomme sykdommer. I forskriftene kan Kongen også fastsette nærmere krav til undersøkelser, smittesanering og dokumentasjon i forbindelse med innreise til og utreise fra Norge og i forbindelse med inn- og utførsel av varer.

Kongen kan for å forebygge eller motvirke overføring av covid-19 gi forskrift om hvor og hvordan personer som reiser inn til Norge, skal gjennomføre karantene. Kongen kan også gi forskrift om egenandel for personer i karantene eller deres arbeids- eller oppdragsgiver til dekning av kostnader ved karanteneopphold.

Kongen kan gi forskrift om saksbehandlingsregler for vedtak gitt i medhold av forskrift etter andre ledd. Det kan her gjøres unntak fra forvaltningsloven kapittel IV, V og VI.

0Endret ved lover 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808), 19 feb 2021 nr. 4Endres ved lov 19 feb 2021 nr. 4 (ikr. 1 juli 2021, andre og tredje ledd oppheves).

§ 4-3 a.Forskrifter om isolering og begrensninger i bevegelsesfrihet mv.

Kongen kan for å forebygge eller motvirke overføring av covid-19 gi forskrifter om isolering og andre begrensninger i bevegelsesfrihet for personer som har, eller etter en faglig vurdering antas å ha, covid-19. Det samme gjelder for personer som har økt risiko for covid-19 etter nærkontakt med smittet eller antatt smittet person. I forskriftene kan Kongen fastsette nærmere krav til undersøkelser i forbindelse med eller til erstatning for isolering eller andre begrensninger i bevegelsesfriheten.

0Tilføyd ved lov 23 juni 2020 nr. 112Oppheves ved lov 23 juni 2020 nr. 112 (ikr. 1 juli 2021).

§ 4-4.Transport av smittefarlig materiale

Innførsel, transport og annen håndtering av smittefarlig materiale som kan overføre smitte til mennesker skal skje på en forsvarlig måte, slik at smittefaren blir så liten som mulig.

Departementet kan i forskrift fastsette begrensninger og andre nærmere bestemmelser om innførsel, transport og annen håndtering av smittefarlig materiale som kan bety en fare for overføring av smittsom sykdom til mennesker.

0Endret ved lov 21 des 2001 nr. 119 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1524).

§ 4-5.Obduksjon

Kommunelegen kan vedta at en avdød med en allmennfarlig smittsom sykdom skal obduseres dersom det er nødvendig for å fastslå sykdommens art eller for å påvise andre forhold som det er viktig å kjenne til for å kunne forebygge en slik sykdom eller motvirke at den blir overført.

Ved alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom bærer staten utgiftene for rekvirerte obduksjoner.

§ 4-6.

Gravferd og transport av lik

Ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom kan kommunestyret vedta forholdsregler i forbindelse med gravferd, herunder bestemme at avdøde personer skal kremeres, eller at det skal settes i verk andre spesielle tiltak i forbindelse med gravferder.

Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om transport av lik innenfor landet og fra og til utlandet, og fastsette hygieniske bestemmelser i forbindelse med gravferd, herunder minimums- og maksimumskrav til emballering og hvilke opplysninger som transportør, begravelsesbyrå og andre kan kreve.

0Endret ved lov 21 des 2001 nr. 119 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1524).

§ 4-7.Forskrifter om helsetjenesteassosierte infeksjoner

Departementet kan i forskrift fastsette bestemmelser om tiltak for å motvirke helsetjenesteassosierte infeksjoner. I forskriften kan det gis bestemmelser for helsepersonell og eiere av virksomheter som driver medisinsk undersøkelse, behandling eller pleie, for å forebygge eller motvirke at pasienter, ansatte eller andre blir påført infeksjoner. Det kan gis egne bestemmelser om smittevern for pasienter som har nedsatt immunforsvar, herunder at slike pasienter kan undersøkes, behandles eller pleies bare ved institusjoner som departementet har godkjent.

0Endret ved lov 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 4-8.Massemedier – informasjonsplikt

Ved et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom kan departementet eller Helsedirektoratet pålegge ethvert innenlandsk massemedium å ta inn meldinger til hele befolkningen eller avgrensede grupper av den.

Den som har formidlet en melding etter bestemmelsen, har krav på vederlag.

En klage har ikke utsettende virkning for iverksetting av vedtaket.

0Endret ved lover 23 juni 2000 nr. 56 (ikr. 1 juli 2001 iflg. res. 22 juni 2001 nr. 698), 21 des 2001 nr. 119 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1524), 18 des 2015 nr. 121 (ikr. 1 jan 2016).

§ 4-9.Plikt for helsepersonell til å gjennomgå opplæring, følge faglige retningslinjer og gjennomføre tiltak

Etter pålegg fra kommunestyret har helsepersonell ansatt i kommunen eller som yter helse- og omsorgstjenester på vegne av kommunen, plikt til å gjennomgå nødvendig opplæring for å kunne delta i de særlige oppgaver som smittevernarbeidet krever.

Ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom har helsepersonell som har gjennomgått nødvendig opplæring, plikt til å delta og utføre nødvendige oppgaver i smittevernarbeidet etter kommunestyrets nærmere bestemmelse.

Helsepersonell har plikt til å følge Helsedirektoratets pålegg etter § 7-10 om at en allmennfarlig smittsom sykdom skal forebygges, undersøkes, behandles, eller pleies etter bestemte faglige retningslinjer, eller at undersøkelser eller analyser skal gjøres slik Helsedirektoratet bestemmer eller bare må gjøres av noen som Helsedirektoratet har godkjent.

En lege som er ansatt i kommunen eller som yter helse- og omsorgstjenester på vegne av kommunen, har plikt til å delta i forebyggelse av en allmennfarlig smittsom sykdom og i undersøkelse og behandling av en person som er smittet med en slik sykdom, når det er nødvendig og etter vedtak av kommunestyret.

0Endret ved lover 21 des 2001 nr. 119 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1524), 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252).

§ 4-10.Informasjonsplikt og bistandsplikt for andre myndigheter

Ansatte ved politiet, tollvesenet, havner, flyplasser, Mattilsynet, Forsvaret, Kystvakten, Kystverket, Fiskeridirektoratet, Sjøfartsdirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap plikter å ha særlig oppmerksomhet rettet mot smittsomme sykdommer. De plikter å bistå med gjennomføringen og overholdelsen av bestemmelsene som er gitt i denne loven eller helse- og omsorgstjenesteloven, eller i medhold av disse lovene.

Ansatte etter første ledd skal uten hinder av lovbestemt taushetsplikt underrette kommunelegen når de har en sterk mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom eller oppdager et tilfelle av en slik sykdom. Det samme gjelder når de blir oppmerksom på forhold som kan medføre en nærliggende fare for overføring av en slik sykdom og det åpenbart er nødvendig med hjelp eller tiltak fra helse- og omsorgstjenesten. Hvis kommunelegen ikke er til stede, skal ansatte underrette Folkehelseinstituttet.

Mattilsynet skal straks underrette kommunelegen og Folkehelseinstituttet ved mistanke om eller tilfelle av smittsom dyresykdom som kan utgjøre en fare for mennesker eller ved mistanke om smittsom sykdom som formidles til mennesker via næringsmidler.

I tillegg til pliktene etter første og andre ledd skal politiet etter anmodning bistå med gjennomføringen av tiltak etter §§ 4-1, 4-3, 5-2, 5-3 og 5-4.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere plikter for andre myndigheter, herunder bestemme hvem som skal betale for utgiftene til bistand.

0Endret ved lover 29 aug 2003 nr. 87 (ikr. 1 sep 2003 iflg. res. 29 aug 2003 nr. 1092), 24 juni 2011 nr. 29 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 24 juni 2011 nr. 637), 3 mars 2017 nr. 8 (ikr. 3 mars 2017 iflg. res. 3 mars 2017 nr. 242), 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

Kap. 5. Plikter for smittede personer – tvangstiltak

§ 5-1.

Plikter for en person som er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom

Den som har grunn til å anta at han selv eller noen han har omsorgen for, er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, skal snarest gi beskjed til lege og oppsøke legen for nødvendig undersøkelse.

En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har plikt til å gi nødvendige opplysninger om hvem smitten kan være overført fra. Dersom overføringen kan ha skjedd ved miljøsmitte, f.eks. drikkevann, matvarer eller dyr, har vedkommende også plikt til å opplyse om dette. Dessuten har vedkommende plikt til å opplyse hvem han eller hun selv kan ha overført smitten til. Opplysningene skal gis til den undersøkende legen eller til kommunelegen.

En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har plikt til å ta imot og følge den personlige smittevernveiledningen som legen gir, jf. § 2-1 for å motvirke at sykdommen blir overført til andre og plikt til å la seg isolere dersom det er nødvendig.

0Endret ved lov 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 5-2.Tvungen legeundersøkelse – innleggelse til undersøkelse og kortvarig isolering

Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført, skal legen eller eventuelt kommunelegen be en smittet person om å la seg undersøke av lege.

Dersom en smittet person motsetter seg undersøkelse etter første ledd, kan det gjøres vedtak om at vedkommende skal legges inn på sykehus til legeundersøkelse og eventuelt til kortvarig isolering. Slik tvungen legeundersøkelse eller kortvarig isolering kan bare gjennomføres for å klarlegge om det foreligger en allmennfarlig smittsom sykdom, og dette er nødvendig for å motvirke overføring av en slik sykdom til andre og såfremt undersøkelsen kan skje uten fare. Tvungen isolering kan vedtas for opptil sju dager.

Når det er forsvarlig å foreta legeundersøkelsen uten innleggelse i sykehus ut fra hensynet til den smittede eller dem som skal undersøke, kan undersøkelsen gjøres poliklinisk eller på et annet egnet sted.

Før det blir gjort vedtak om tvungen legeundersøkelse eller kortvarig isolering, skal den smittede personen gis varsel slik at han eller hun får uttale seg om spørsmålet. Varsel kan sløyfes når det ikke er praktisk mulig eller vil medføre fare for at undersøkelsen eller isoleringen ikke kan gjennomføres.

Vedtak etter andre og tredje ledd skal gjøres av smittevernnemnda, se §§ 7-5, 7-6 og 7-8, etter reglene i §§ 5-5 til 5-7. Se likevel § 5-8 om hastevedtak. Det har ikke utsettende virkning dersom vedtaket bringes inn for tingretten.

0Endret ved lover 14 des 2001 nr. 98 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1416), 1 des 2006 nr. 65 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 30 nov 2007 nr. 1348).

§ 5-3.

Tvungen isolering i sykehus

Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført, skal legen, eventuelt kommunelegen be en smittet person om å la seg isolere.

Dersom en smittet person motsetter seg isolering etter første ledd og andre tiltak som kan forebygge eller motvirke overføring av sykdommen har vært forsøkt eller det er overveiende sannsynlig at slike tiltak ikke vil føre frem, kan det gjøres vedtak om at vedkommende skal legges inn på sykehus til isolering. Slik tvungen isolering kan bare gjennomføres når dette etter en helhetsvurdering er den klart mest forsvarlige løsningen i forhold til faren for smitteoverføring og den belastningen som tvangsinngrepet må antas å medføre, og det er overveiende sannsynlig at andre ellers vil bli smittet.

Vedtak etter denne bestemmelsen kan gjøres for opptil tre uker. Ved nytt vedtak kan isoleringstiden forlenges med opptil seks uker om gangen inntil ett år fra første vedtak. Dersom det er nødvendig å fullføre behandling av allmennfarlig smittsom sykdom av særlig alvorlig karakter for å forhindre smitteoverføring, kan vedtaket forlenges utover ett år.

I sammenheng med forlengelse av isoleringstiden kan det vedtas tvungen legemiddelbehandling når det kan redusere isoleringstiden vesentlig. Vedtak om tvungen legemiddelbehandling kan bare fattes når behandlingen er medisinskfaglig forsvarlig og kan gjøre en smittet person smittefri. Påbegynt legemiddelbehandling må fullføres dersom det er fare for tilbakefall, resistensutvikling eller andre tungtveiende smittevernhensyn tilsier det. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om legemiddelbehandlingen.

Vedtak om tvungen isolering i sykehus og legemiddelbehandling gjøres av smittevernnemnda, se §§ 7-5, 7-6 og 7-8, etter reglene i §§ 5-5 til 5-7. Tvangsvedtaket skal oppheves av avdelingens overlege så snart vilkårene for innleggelsen ikke lenger foreligger. Smittevernnemnda skal varsles så tidlig som mulig, og senest tre døgn før den smittede blir utskrevet.

0Endret ved lover 14 des 2001 nr. 98 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1416), 21 des 2001 nr. 119 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1524), 1 des 2006 nr. 65 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 30 nov 2007 nr. 1348), 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 5-4.Gjennomføring av isolering i sykehus

Innleggelse til tvungen undersøkelse og kortvarig isolering etter § 5-2 eller isolering etter § 5-3 skal skje i en egnet sykehusavdeling eller sengepost. Avdelingen eller sengeposten skal være spesielt lagt til rette for å motta smittede slik at de kan få det medisinske og pleiemessige behandlingstilbud som vil føre til så kortvarig isolering som mulig.

Under isoleringen kan det iverksettes pleiemessige og sikkerhetsmessige tiltak for å gjennomføre en effektiv isolering. Tiltakene skal være begrenset til det som er helt påkrevd i forhold til faren for smitteoverføring. Oppholdet skal så langt råd er gi muligheter for normal livsutfoldelse og kontakt med nære pårørende.

Når særlige forhold krever det, kan smittede personer isoleres i andre institusjoner godkjent av Helsedirektoratet.

Departementet kan i forskrifter fastsette nærmere krav til de fysiske og faglige forholdene ved sykehus og andre institusjoner som nyttes til isolering.

0Endret ved lover 21 des 2001 nr. 119 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1524), 18 des 2015 nr. 121 (ikr. 1 jan 2016).

§ 5-5.Forberedelse til tvangssak for smittevernnemnda

En sak om vedtak etter §§ 5-2 eller 5-3 innledes ved at kommunelegen utarbeider begjæring om tiltak etter den aktuelle paragrafen. I begjæringen skal det redegjøres for de omstendigheter kommunelegen legger til grunn for det tiltak som blir foreslått.

Begjæringen skal omgående sendes til smittevernnemnda med kopi til fylkesmannen.

Helsedirektoratet kan selv reise sak for nemnda.

0Endret ved lover 21 des 2001 nr. 119 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1524), 29 aug 2003 nr. 87 (ikr. 1 sep 2003 iflg. res. 29 aug 2003 nr. 1092), 1 des 2006 nr. 65 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 30 nov 2007 nr. 1348), 18 des 2015 nr. 121 (ikr. 1 jan 2016), 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 5-6.Oppnevning av fullmektig for den smittede m.m.

Smittevernnemnda skal sørge for at det blir oppnevnt advokat for de private parter. Advokaten skal omgående gjøres kjent med begjæring om tiltak med vedlagte dokumenter, og gis frist for tilsvar etter barnevernloven § 7-11.

De begrensninger i den smittedes rett til å se saksdokumentene som er fastsatt i forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav d og de begrensinger i den smittedes rett til innsyn i sin journal med vedlegg som er fastsatt for innsynsretten, gjelder ikke når smittevernnemnda er anmodet om å gjøre vedtak etter loven.

0Endret ved lover 1 des 2006 nr. 65 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 30 nov 2007 nr. 1348), 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 5-7.Vedtak og begrunnelse

Smittevernnemnda skal komme sammen så raskt som mulig og senest innen sju dager for å drøfte og fatte vedtak i saken. Til møtet i nemnda kan en representant for den som har begjært tvangsvedtaket og den smittedes fullmektig møte. Dersom noen av partene ønsker det, skal de under møtet gis anledning til vitneførsel og til å legge frem annet materiale det ikke har vært mulig å presentere under saksforberedelsen.

Reglene i tvisteloven om dommers innhold og begrunnelse gjelder tilsvarende.

I meldingen om vedtaket skal det særskilt gjøres oppmerksom på overprøvingsadgangen etter § 5-9.

0Endret ved lover 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88) som endret ved lov 26 jan 2007 nr. 31 des 2006 nr. 65 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 30 nov 2007 nr. 1348), 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 5-8.Hastevedtak

Kommunelegen og vakthavende infeksjonsmedisinske overlege ved sykehus i helseregionen kan sammen treffe hastevedtak etter § 5-2 og 5-3 hvis hensynet til smittevernet tilsier at vedtaket blir fattet. Det skal særlig legges vekt på åpenbar fare for smitteoverføring. Bestemmelsen i § 4-2 tredje ledd annet punktum gjelder tilsvarende. Vedtak om tvungen isolering gjelder frem til smittevernnemnda har vurdert saken, men ikke utover sju dager.

Kopi av hastevedtak skal omgående sendes til smittevernnemnda.

0Endret ved lov 15 juni 2001 nr. 93 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1417), 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 5-9.Overprøving av tvangsvedtak

Smittevernnemndas vedtak kan bringes inn for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 36. Dette gjelder også hastevedtak etter § 5-8.

Vedtak om tvungen isolering i sykehus etter § 5-3 kan settes i verk dersom vedtaket bringes inn for tingretten. Vedtak om tvungen legemiddelbehandling etter § 5-3 skal ikke settes i verk dersom vedtaket bringes inn for tingretten.

Søksmål kan reises av den vedtaket retter seg mot eller vedkommendes nærmeste, av fylkesmannen eller Statens helsetilsyn. En mindreårig kan opptre som part og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom vedkommende er fylt 12 år og forstår hva saken gjelder.

0Endret ved lover 14 des 2001 nr. 98 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1416), 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88) som endret ved lov 26 jan 2007 nr. 322 juni 2012 nr. 4621 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

Kap. 6. Rett til smittevernhjelp m.m.

§ 6-1.Rett til smittevernhjelp

Enhver har rett til nødvendig smittevernhjelp. Smittevernhjelp er å anse som en del av retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a første og annet ledd og § 2-1 b første og annet ledd.

Den som etter en faglig vurdering anses å være i fare for å bli smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, har rett til nødvendig smittevernhjelp i form av vaksinasjon, informasjon og annen nødvendig forebyggende hjelp.

En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har rett til nødvendig smittevernhjelp, herunder medisinsk vurdering og utredning (diagnostikk), behandling og pleie.

Den som søker smittevernhjelp eller dens pårørende som mener denne bestemmelsen er brutt, kan klage til fylkesmannen i det fylket hvor vedkommende mener feil er begått. Klagen sendes til den som har truffet enkeltvedtaket eller avgjørelsen.

Departementet kan gi forskrifter til utfylling av denne bestemmelsen.

0Endret ved lover 2 juli 1999 nr. 61 (ikr. 1 jan 2001 iflg. res. 1 des 2000 nr. 1196), 15 juni 2001 nr. 93 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1417), 29 aug 2003 nr. 87 (ikr. 1 sep 2003 iflg. res. 29 aug 2003 nr. 1092), 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252), 22 juni 2012 nr. 4621 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 6-2.Dekning av tjenester og tiltak

Departementet kan gi forskrift om at tjenester eller tiltak etter loven skal være uten kostnad for den som er smittet eller er i fare for å bli smittet med en smittsom sykdom.

0Endret ved lov 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

Kap. 7. Administrative organer og deres ansvar

0Overskrift endret ved lov 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 7-1.Kommunen

Kommunen skal sørge for at alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen med hensyn til smittsom sykdom er sikret nødvendige forebyggende tiltak, undersøkelsesmuligheter, behandling og pleie utenfor institusjon og pleie i sykehjem eller annen kommunal helseinstitusjon.

Kommunen skal også utføre de oppgaver innen smittevernet som pålegges i loven her eller bestemmelser i medhold av loven, herunder skaffe seg oversikt over arten og omfanget av de smittsomme sykdommer som forekommer i kommunen, drive opplysning om smittsomme sykdommer og gi råd og veiledning om hvordan de forebygges, sørge for at individuelt forebyggende tiltak blir satt i verk, sørge for at andre tiltak etter loven her, folkehelseloven eller helse- og omsorgstjenesteloven blir satt i verk.

Tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de blir overført skal utgjøre et eget område i planen for kommunens helse- og omsorgstjeneste. Helse- og omsorgstjenesten i kommunen skal samarbeide med myndigheter som har oppgaver av betydning for tiltakene.

Kommunen skal føre tilsyn og sørge for at reglene i loven blir overholdt og at vedtak i medhold av loven blir gjennomført.

Ved iverksetting av tiltak etter §§ 3-1 og 3-8 kan kommunen mot vederlag bruke og om nødvendig skade andres eiendom.

Kommunens myndighet etter denne lov kan delegeres etter reglene i kommuneloven eller til et interkommunalt organ.

0Endret ved lover 25 juni 2004 nr. 4824 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252), 22 juni 2012 nr. 4621 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 7-2.Kommunelegen

Kommunelegen skal utføre de oppgaver innen smittevernet som pålegges i loven her. I kommuner med flere kommuneleger skal kommunestyret utpeke en av dem til å utføre disse oppgavene. Det bør også utpekes en stedfortreder for denne. I store bykommuner med bydelsforvaltning skal kommunestyret utpeke en lege til å utføre de av kommunelegenes oppgaver som angår hele kommunen eller store områder.

Kommunelegen skal

a)utarbeide forslag til plan for helse- og omsorgstjenestens arbeid med vern mot smittsomme sykdommer, herunder beredskapsplaner og -tiltak, og organisere og lede dette arbeidet,
b)ha løpende oversikt over de infeksjonsepidemiologiske forholdene i kommunen,
c)utarbeide forslag til forebyggende tiltak for kommunen,
d)bistå kommunen, helsepersonell og andre i kommunen som har oppgaver i arbeidet med vern mot smittsomme sykdommer,
e)gi informasjon, opplysninger og råd til befolkningen om vern mot smittsomme sykdommer,
f)utføre alle andre oppgaver som følger av loven eller bestemmelser i medhold av loven, og medvirke til effektive tiltak for å forebygge smittsomme sykdommer og motvirke at de blir overført.

Departementet kan i forskrift bestemme at kommunelegen også skal ha andre oppgaver, og herunder angi det nærmere innholdet i de enkelte oppgaver.

Når kommunen har lagt smittevernoppgavene til et interkommunalt organ, jf. § 7-1 sjette ledd, kan kommunestyret delegere kommunelegens myndighet etter denne lov til en eller flere leger ansatt i dette organet.

0Endret ved lover 25 juni 2004 nr. 4824 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252), 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 7-3.Det regionale helseforetaket

Det regionale helseforetaket skal sørge for at befolkningen i helseregionen med hensyn til smittsom sykdom er sikret nødvendig spesialistundersøkelse, laboratorieundersøkelse, poliklinisk behandling og sykehusbehandling, forsvarlig isolering i sykehus, og annen spesialisthelsetjeneste.

Det regionale helseforetaket skal utarbeide en plan om det regionale helseforetakets tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de blir overført.

Det regionale helseforetaket skal sørge for at det finnes et regionalt kompetansesenter i smittevern i helsetjenesten. Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om senterets oppgaver.

0Endret ved lover 15 juni 2001 nr. 93 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1417), 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 7-4.Fylkesmannen

Fylkesmannen skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot smittevernet i fylket, herunder ha oversikt over og kunnskap om lokale planer om smittevern, samt yte bistand ved behov.

0Endret ved lover 21 des 2001 nr. 119 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1524), 29 aug 2003 nr. 87 (ikr. 1 sep 2003 iflg. res. 29 aug 2003 nr. 1092), 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252), 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 7-5.Smittevernnemnda

Gjennomføring av tiltak med tvang etter denne lovs §§ 5-2 og 5-3 avgjøres av smittevernnemnda. Smittevernnemnda er den av fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, jf. barnevernloven § 7-1, som departementet utpeker til denne oppgaven. Når det foreligger et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom, jf. § 1-3 nr. 4, kan flere fylkesnemnder utpekes til smittevernnemnder.

Reglene i barnevernloven kapittel 7 gjelder i den utstrekning annet ikke fremgår av loven her.

Departementet kan bestemme at smittevernnemnda også skal behandle andre saker etter loven her.

0Endret ved lover 1 des 2006 nr. 65 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 30 nov 2007 nr. 1348), 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 7-6.Smittevernnemndas sammensetning

Smittevernnemnda settes sammen etter reglene i barnevernloven § 7-2.

Før det blir oppnevnt utvalg, jf. første ledd, skal det innhentes forslag fra fylkesmannen og de regionale helseforetakene.

Smittevernemndas medlemmer og sekretariat har taushetsplikt i samsvar med bestemmelsene i helsepersonelloven kapittel 5.

0Endret ved lover 20 juni 2003 nr. 45 (ikr. 1 juli 2003 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 712), 29 aug 2003 nr. 87 (ikr. 1 sep 2003 iflg. res. 29 aug 2003 nr. 1092), 17 juni 2005 nr. 65 (ikr. 1 jan 2006 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 614), 1 des 2006 nr. 65 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 30 nov 2007 nr. 1348).

§ 7-7.

(Opphevet ved lov 17 juni 2005 nr. 65.)

§ 7-8.Smittevernnemndas sammensetning i den enkelte sak

I den enkelte sak skal smittevernnemnda være sammensatt av lederen pluss to medlemmer som trekkes ut, ett fra hvert av de utvalg som er nevnt i § 7-6.

§ 7-9.Folkehelseinstituttet

Folkehelseinstituttet er statens smitteverninstitutt. Folkehelseinstituttet skal overvåke den nasjonale epidemiologiske situasjonen og delta i overvåkingen av den internasjonale epidemiologiske situasjonen, utføre helseanalyser, drive forskning på smittevernområdet og sikre nødvendig vaksineforsyning og vaksineberedskap. Folkehelseinstituttet kan behandle helseopplysninger og andre personopplysninger som er nødvendig for å gjennomføre disse oppgavene.

Folkehelseinstituttet skal gi faglig bistand, råd, veiledning og informasjon til kommunale, fylkeskommunale og statlige institusjoner, helsepersonell og befolkningen om smittsomme sykdommer, smittevern og valg av smitteverntiltak. Dette skal gis i forbindelse med

a)samordning, oppklaring og kontroll av utbrudd av smittsom sykdom i og utenfor helseinstitusjoner,
b)antimikrobiell resistensutvikling,
c)relevante laboratorieundersøkelser,
d)skadedyrbekjempelse og entomologi.
0Endret ved lover 23 juni 2000 nr. 56 (ikr. 1 juli 2001 iflg. res. 22 juni 2001 nr. 698), 21 des 2001 nr. 119 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1524), 20 juni 2014 nr. 43 (ikr. 1 jan 2015 iflg. res. 19 des 2014 nr. 1732), 18 des 2015 nr. 121 (ikr. 1 jan 2016), 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808), 19 juni 2020 nr. 80.

§ 7-10.Helsedirektoratet

Helsedirektoratet skal gjennom råd, veiledning, opplysning og vedtak etter denne loven medvirke til at befolkningens behov for tjenester og tiltak blir dekket i forbindelse med smittsomme sykdommer. Helsedirektoratet skal innhente kunnskap fra Folkehelseinstituttet og legge denne kunnskapen til grunn for sine vurderinger.

Helsedirektoratet kan bestemme at kommuner, fylkeskommuner eller statlige institusjoner skal organisere eller utføre nærmere bestemte tjenester eller tiltak, samarbeide, eller følge nærmere bestemte retningslinjer når det er nødvendig for å sikre et effektivt og forsvarlig smittevern.

På tilsvarende måte som etter foregående ledd kan Helsedirektoratet pålegge helsepersonell å følge nærmere bestemte faglige retningslinjer.

0Endret ved lover 21 des 2001 nr. 119 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1524), 18 des 2015 nr. 121 (ikr. 1 jan 2016), 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 7-10 a.Statens helsetilsyn

Statens helsetilsyn skal ha det overordnede tilsynet med at den kommunale, fylkeskommunale og statlige virksomheten er i samsvar med loven og med forskrift eller enkeltvedtak med hjemmel i loven.

Statens helsetilsyn kan gi pålegg om retting eller stenging i samsvar med helsetilsynsloven.

Kommuneloven kapittel 30 gjelder når det føres tilsyn med kommuner.

0Tilføyd ved lov 21 des 2001 nr. 119 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1524), endret ved lover 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808), 22 juni 2018 nr. 83 (ikr. 1 nov 2019 iflg. res. 25 juni 2019 nr. 879).

§ 7-11.Forskrifter om organisering, samarbeid, oppgaver, utgiftsfordeling og smittevernberedskap

Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om samarbeid, og om hvilket ansvar og hvilke oppgaver kommuner, fylkeskommuner og regionale helseforetak skal ha etter denne loven, helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven i forbindelse med smittsomme sykdommer.

Departementet kan bestemme at lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap helt eller delvis skal gjelde på tilsvarende måte når det er påkrevd av hensyn til smittevernet, bl.a for å kunne pålegge kommuner, fylkeskommuner, regionale helseforetak og helsepersonell nødvendig smittevernberedskap. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om beredskap og beredskapsplaner i forbindelse med et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom.

0Endret ved lover 2 juli 1999 nr. 61 (ikr. 1 jan 2001 iflg. res. 1 des 2000 nr. 1196), 18 mai 2001 nr. 24 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 18 mai 2001 nr. 502), 15 juni 2001 nr. 93 (ikr. 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1417), 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252).

§ 7-12.Særlig fullmakt for Kongen

Når et utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom truer folkehelsen, eller når det er fare for et slikt utbrudd og det på grunn av disse forhold er fare ved opphold, kan Kongen gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold for å trygge folkehelsen, og for at det kan settes inn tiltak til vern om befolkningen. Om nødvendig kan Kongen gjøre avvik fra gjeldende lovgivning. Lov av 15. desember 1950 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold §§ 3 og 4 gjelder tilsvarende.

0Endret ved lover 27 mars 2020 nr. 1724 april 2020 nr. 34 (nytt fjerde ledd gitt utvidet virketid), 27 mars 2020 nr. 17 (ikr. 27 mai 2020 som endret ved lov 24 april 2020 nr. 34, nytt fjerde punktum opphevet).

Kap. 8. Straff, erstatning, klage, ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

§ 8-1.Straff

Med unntak av overtredelse av plikter etter § 5-1 eller plikter som omfattes av helsepersonellovgivningen, straffes forsettlig eller uaktsom overtredelse av loven her eller vedtak gitt med hjemmel i loven med bot eller fengsel inntil 2 år. Dersom overtredelsen har tap av menneskeliv eller betydelig skade på kropp eller helse som følge, er straffen bot eller fengsel inntil 4 år.

0Endret ved lov 19 juni 2015 nr. 65 (ikr. 1 okt 2015).

§ 8-2.

(Opphevet ved lov 21 juni 2019 nr. 46.)

0Paragrafen er opphevet for den offentlige helsetjenesten fra 1 jan 2003 ved lov 15 juni 2001 nr. 53 (iflg. res. 20 des 2002 nr. 1623). Privat helsetjeneste omfattes fra 1 jan 2009 av lov 15 juli 2001 nr. 53 (pasientskadeloven). Bestemmelsen er nå uten betydning, opphevet ved lov 21 juni 2019 nr. 46 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 808).

§ 8-3.Klage over vedtak

Fylkesmannen avgjør klage over kommunalt eller interkommunalt vedtak såfremt ikke noe annet er bestemt i loven.

0Endret ved lover 29 aug 2003 nr. 87 (ikr. 1 sep 2003 iflg. res. 29 aug 2003 nr. 1092), 25 juni 2004 nr. 48.

§ 8-4.Gjennomføring og utfylling

Departementet kan gi forskrifter til gjennomføring og utfylling av denne loven.

§ 8-5.Forholdet til vedtak etter eldre lovgivning

Forskrifter eller enkeltvedtak med hjemmel i lovbestemmelser som blir opphevet etter § 8-7, står fortsatt ved lag inntil de blir endret eller opphevet i medhold av denne loven.

§ 8-6.Ikrafttredelse m.m.

Denne loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.​1 I forbindelse med lovens ikrafttredelse eller senere kan departementet sette en frist for alle eller enkelte kommuner eller fylkeskommuner til å oppfylle de forpliktelser som loven pålegger kommunene eller fylkeskommunene.

1Fra 1 jan 1995 iflg. res. 5 aug 1994 nr. 790.

§ 8-7.Oppheving av andre lover.

Når denne lov trer i kraft, oppheves følgende lover – – –

§ 8-8.Endringer i andre lover

Når denne lov trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover: – – –

Innlegg hentet fra lovdata.no

Norges Grunnlov

Kongeriket Norges Grunnlov, gitt i riksforsamlingen på Eidsvoll den 17. mai 1814

Dato: LOV-1814-05-17

Departement: Justis- og beredskapsdepartementet

Sist endret: FOR-2014-06-20-778 fra 27.05.2014

Publisert: ISBN 82-504-1000-9

Korttittel: Grunnloven – Grl.

A. Om stats formen

§1

Kongeriket Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverige under een Konge. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig monarkisk.

§2

Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.


B. Om den utøvende makt, kongen og den kongelige familie og om religionen

§3

Den utøvende makt er hos kongen eller hos dronningen, hvis hun har ervervet kronen etter bestemmelsene i § 6, § 7 eller § 48 i denne Grunnlov. Når den utøvende makt således er hos dronningen, har hun alle de rettigheter og plikter som ifølge denne Grunnlov og landets lover innehas av kongen.

§4

Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.

§5

Kongens person kan ikke lastes eller anklages. Ansvarligheten påligger hans råd.

§6

Arvefølgen er lineal, således at bare i lovlig ekteskap født barn av konge eller dronning eller av en som selv er arveberettiget, kan arve, og at den nærmere linje går foran den fjernere og den eldre i linjen foran den yngre.

Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.

Dog tilkommer arverett ikke noen som ikke er født i rett nedstigende linje fra den sist regjerende konge eller dronning eller fra dennes bror eller søster, eller selv er dennes bror eller søster.

Når en til Norges krone arveberettiget prins eller prinsesse fødes, skal hans eller hennes navn og fødselstid tilkjennegis førstholdende storting og antegnes i dets protokoll.

For dem som er født tidligere enn året 1971, gjelder dog denne Grunnlovs § 6 således som den ble vedtatt den 18. november 1905. For dem som er født tidligere enn året 1990, gjelder likevel at mann går foran kvinne.

§7

Er ingen arveberettiget prins eller prinsesse til, kan kongen foreslå sin etterfølger for Stortinget, som har rett til å bestemme valget hvis kongens forslag ikke bifalles.

§8

Kongens myndighetsalder fastsettes ved lov.

Så snart kongen har oppnådd den lovbestemte alder, erklærer han seg offentlig å være myndig.

§9

Så snart kongen, som myndig, tiltrer regjeringen, avlegger han følgende ed for Stortinget: «Jeg lover og sverger å ville regjere kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende!»

Er intet storting på den tid samlet, nedlegges eden skriftlig i statsrådet og gjentas høytidelig av kongen på første storting.

§10

(Opphevet ved grunnlovsvedtak 14 mars 1908.)

§11

Kongen skal bo innen riket, og han må ikke uten Stortingets samtykke oppholde seg utenfor riket lenger enn seks måneder ad gangen, med mindre han for sin person vil ha tapt retten til kronen.

Kongen må ikke motta noen annen krone eller regjering uten Stortingets samtykke, hvortil fordres to tredjedeler av stemmene.

§12

Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere. Dette råd skal bestå av en statsminister og i det minste syv andre medlemmer.

Kongen fordeler forretningene blant statsrådets medlemmer således som han finner det tjenlig. Til å ta sete i statsrådet kan kongen ved overordentlige leiligheter foruten statsrådets sedvanlige medlemmer tilkalle andre norske borgere, men ingen medlemmer av Stortinget.

Ektefeller, foreldre og barn eller to søsken må ikke på samme tid ha sete i statsrådet.

§13

Under kongens reiser innen riket kan han overdra styret av riket til statsrådet. Dette skal føre regjeringen i kongens navn og på hans vegne. Det skal ubrytelig etterleve så vel bestemmelsene i denne Grunnlov som de særskilte dermed overensstemmende forskrifter, som kongen meddeler i instruksjon.

Forretningene avgjøres ved stemmegivning, hvorved i tilfelle av stemmelikhet statsministeren eller i dennes fravær det første av de tilstedeværende medlemmer av statsrådet har to stemmer.

Om de saker som statsrådet således avgjør, har det å gi innberetning til kongen.

§14

Kongen kan beskikke statssekretærer til å bistå statsrådets medlemmer under utførelsen av deres forretninger utenfor statsrådet. Den enkelte statssekretær handler på vegne av det medlem av statsrådet som han eller hun er knyttet til, i den utstrekning vedkommende bestemmer.

§15

Enhver som er medlem av statsrådet, har plikt til å innlevere sin avskjedssøknad etter at Stortinget har fattet beslutning om mistillit til vedkommende statsråd alene eller til det samlede statsråd.

Kongen er forpliktet til å innvilge en slik avskjedssøknad.

Når Stortinget har fattet beslutning om mistillit, kan bare de forretninger utføres som er nødvendige for en forsvarlig embetsførsel.

§16

Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.

§17

Kongen kan gi og oppheve anordninger som angår handel, toll, næringsveier og offentlig forvaltning og regulering; dog må de ikke stride mot konstitusjonen og de lover som Stortinget har gitt i samsvar med de etterfølgende §§ 76, 77, 78 og 79. De gjelder provisorisk til neste Storting.

§18

Kongen lar i alminnelighet innkreve de skatter og avgifter som Stortinget pålegger.

§19

Kongen våker over at statens eiendommer og regalier anvendes og bestyres på den av Stortinget bestemte og for samfunnet nyttigste måte

§20

Kongen har rett til i statsrådet å benåde forbrytere etter at dom er falt. Forbryteren kan velge å motta kongens nåde eller underkaste seg den idømte straff.

I de saker som Stortinget anlegger for Riksretten, kan ingen annen benådning finne sted enn fritak for idømt dødsstraff, med mindre Stortinget har gitt samtykke til noe annet.

§21

Kongen velger og beskikker, etter å ha hørt sitt statsråd, alle sivile og militære embetsmenn. Disse skal før beskikkelse finner sted, sverge eller, hvis de ved lov er fritatt for edsavleggelse, høytidelig tilsi konstitusjonen og kongen lydighet og troskap; dog kan de embetsmenn som ikke er norske borgere, ved lov fritas for denne plikt. De kongelige prinser må ikke bekle sivile embeter.

§22

Statsministeren og statsrådets øvrige medlemmer samt statssekretærene kan uten foregående dom avskjediges av kongen etter at han har hørt statsrådets betenkning derom. Det samme gjelder for de embetsmenn som er ansatt ved statsrådets kontorer eller ved diplomatiet eller konsulatvesenet, sivile overøvrighetspersoner, sjefer for regimenter og andre militære korps, kommandanter på festninger og høystbefalende på krigsskip. Hvorvidt pensjon bør tilstås de således avskjedigede embetsmenn, avgjøres av det neste storting. I mellomtiden nyter de to tredjedeler av sin tidligere gasje.

Andre embetsmenn kan bare suspenderes av kongen og skal da straks tiltales for domstolene. Men de må ikke avsettes uten etter dom og heller ikke forflyttes mot sin vilje.

Alle embetsmenn kan uten foregående dom avskjediges når de har nådd en aldersgrense fastsatt ved lov. Det kan bestemmes ved lov at visse embetsmenn, som ikke er dommere, kan utnevnes på åremål.

§23

Kongen kan tildele ordener til hvem han ønsker, til belønning for utmerkede fortjenester, og dette må offentlig kunngjøres. Men kongen kan ikke meddele annen rang eller tittel enn den som følger med ethvert embete. Ordenen fritar ingen for statsborgernes felles plikter og byrder, ei heller medfører den fortrinnsrett til statens embeter. De embetsmenn som avskjediges i nåde, beholder den tittel og rang de hadde i embetet. Dette gjelder likevel ikke statsrådets medlemmer eller statssekretærene.

Ingen personlige eller blandede arvelige privilegier må tilstås noen for ettertiden.

§24

Kongen velger og avskjediger etter eget omdømme sin hoffstat og sine hoffbetjenter.

§25

Kongen har høyeste befaling over rikets land- og sjømakt. Den må ikke forøkes eller forminskes uten Stortingets samtykke. Den må ikke overlates i fremmede makters tjeneste, og ingen fremmede makters krigsfolk, unntatt hjelpetropper imot fiendtlig overfall, må gis adgang til riket uten Stortingets samtykke.

Landvernet og de øvrige tropper som ikke kan henregnes til linjetroppene, må aldri uten Stortingets samtykke brukes utenfor rikets grenser.

§26

Kongen har rett til å innkalle tropper, begynne krig til forsvar av landet og slutte fred, inngå og oppheve forbund, sende og motta sendemenn.

Traktater om saker som er av særlig stor viktighet, og i alle tilfeller traktater hvis iverksettelse etter Grunnloven nødvendiggjør en ny lov eller stortingsbeslutning, blir først bindende når Stortinget har gitt sitt samtykke dertil.

§27

Alle statsrådets medlemmer skal, når de ikke har lovlig forfall, være nærværende i statsrådet. Ingen beslutning må tas der når ikke over halvdelen av antall medlemmer er til stede.

§28

Innstillinger om embetsutnevnelser og andre saker av viktighet skal foredras i statsrådet av det medlem til hvis fag de hører, og sakene skal ekspederes av ham eller henne i overensstemmelse med den beslutning som er tatt i statsrådet. Dog kan egentlige militære kommandosaker, i den utstrekning som kongen bestemmer, unntas fra behandling i statsråd.

§29

Forbyr lovlig forfall en statsråd å møte og foredra de saker som hører til hans eller hennes fag, skal disse foredras av en annen statsråd som kongen konstituerer.

Hindres så mange ved lovlig forfall fra å møte at ikke mer enn halvdelen av det bestemte antall medlemmer er til stede, skal andre menn eller kvinner i nødvendig antall konstitueres til å ta sete i statsrådet.

§30

I statsrådet føres protokoll over alle de saker som der forhandles. De diplomatiske saker som i statsrådet besluttes hemmeligholdt, innføres i en egen protokoll. Det samme gjelder de militære kommandosaker som i statsrådet besluttes hemmeligholdt.

Enhver som har sete i statsrådet, er pliktig til med frimodighet å si sin mening, som kongen er forpliktet til å høre. Men det er denne forbeholdt å fatte beslutning etter sitt eget omdømme.

Finner noe medlem av statsrådet at kongens beslutning strider mot statsformen eller rikets lover, er det en plikt å gjøre kraftige motforestillinger samt å tilføye sin mening i protokollen. Den som ikke slik har tilkjennegitt sin protest, anses å ha vært enig med kongen og er ansvarlig for dette, således som siden bestemmes, og kan av Stortinget settes under tiltale for Riksretten.

§31

Alle de beslutninger som kongen utferdiger, skal kontrasigneres for å være gyldige. I militære kommandosaker kontrasigneres beslutningene av den som har foredratt sakene, men ellers av statsministeren eller, hvis han eller hun ikke har vært til stede, av det første av statsrådets tilstedeværende medlemmer.

§32

De beslutninger som fattes av regjeringen under kongens fravær, utferdiges i kongens navn og undertegnes av statsrådet.

§33

Norges Bank er landets sentralbank.

§34

Kongen gir bestemmelser om titler for dem som er arveberettiget til kronen.

§35

Så snart tronarvingen har fylt 18 år, er han eller hun berettiget til å ta sete i statsrådet, dog uten stemme eller ansvar.

§36

En til Norges krone arveberettiget prins eller prinsesse må ikke gifte seg uten kongens tillatelse. Heller ikke må han eller hun motta noen annen krone eller regjering uten kongens og Stortingets samtykke. Til Stortingets samtykke fordres to tredjedeler av stemmene.

Handler han eller hun i strid med dette, taper vedkommende så vel som etterkommerne retten til Norges trone.

§37

De kongelige prinser og prinsesser skal for sine personer ikke stå til ansvar for andre enn kongen eller hvem han forordner til dommer over dem.

§38

(Opphevet ved vedtak 18 nov 1905.)

§39

Dør kongen og tronfølgeren ennå er umyndig, skal statsrådet straks innkalle Stortinget.

§40

Inntil Stortinget er samlet og har anordnet regjeringen under kongens mindreårighet, forestår statsrådet rikets bestyrelse i overensstemmelse med Grunnloven.

§41

Er kongen fraværende fra riket uten å være i felt, eller er han så syk at han ikke kan ivareta regjeringen, skal den som er nærmest arveberettiget til tronen, forestå regjeringen som kongemaktens midlertidige utøver, så fremt han eller hun har oppnådd den for kongen fastsatte myndighetsalder. I motsatt fall forestår statsrådet bestyrelsen av riket.

§42

(Opphevet ved vedtak 18 nov 1905.)

§43

Valget av formyndere som skal bestyre regjeringen for den umyndige konge, skal foretas av Stortinget.

§44

Den prins eller prinsesse som i de tilfeller som er anført i § 41, forestår regjeringen, skal skriftlig avlegge følgende ed for Stortinget: «Jeg lover og sverger å ville forestå regjeringen i overensstemmelse med konstitusjonen og lovene, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende!»

Holdes ikke storting på den tid, nedlegges eden i statsrådet og tilstilles siden neste storting.

Den prins eller prinsesse som en gang har avlagt eden, gjentar den ikke senere.

§45

Så snart formyndernes statsstyrelse opphører, skal de overfor kongen og Stortinget avlegge regnskap for den.

§46

Unnlater vedkommende i overensstemmelse med § 39 straks å sammenkalle Stortinget, da påligger det Høyesterett som en ubetinget plikt så snart fire uker er forløpt, å foranstalte denne sammenkalling.

§47

Bestyrelsen av den umyndige konges oppdragelse bør, hvis begge foreldrene er døde og ingen av dem har etterlatt noen skriftlig bestemmelse derom, fastsettes av Stortinget.

§48

Er kongestammen utdødd og ingen tronfølger utkåret, da skal en ny konge eller dronning velges av Stortinget. I mellomtiden forholdes med den utøvende makt etter § 40.


C. Om borgerrett og den lovgivende makt

§49

Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Stortingets representanter velges gjennom frie og hemmelige valg.

Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer. Nærmere bestemmelser om det lokale folkevalgte nivå fastsettes ved lov.

§50

Stemmeberettigede ved stortingsvalg er de norske borgere, menn eller kvinner, som senest i det år valgtinget holdes, har fylt 18 år.

I hvilken utstrekning dog norske borgere som på valgdagen er bosatt utenfor riket, men oppfyller foranstående betingelser, er stemmeberettigede, fastsettes ved lov.

Regler om stemmerett for ellers stemmeberettigede personer som på valgdagen åpenbart lider av alvorlig sjelelig svekkelse eller nedsatt bevissthet, kan fastsettes ved lov.

§51

Regler om manntallsføringen og om innføringen av de stemmeberettigede i manntallet fastsettes ved lov.

§52

(Opphevet ved grunnlovsvedtak 26 okt 1954 kunngjort 12 nov 1954.)

§53

Stemmerett tapes

a) ved domfellelse for straffbare handlinger, i overensstemmelse med hva som bestemmes i lov om dette
b) ved å gå i fremmed makts tjeneste uten regjeringens samtykke.

§54

Valgtingene holdes hvert fjerde år. De skal være tilendebrakt innen september måneds utgang.

§55

Valgtingene bestyres på den måte som fastsettes ved lov. Stridigheter om stemmerett avgjøres av valgstyret, hvis kjennelse kan innankes for Stortinget.

§56

(Opphevet ved grunnlovsvedtak 23 mars 1972 kunngjort 21 apr 1972.)

§57

Det antall stortingsrepresentanter som blir å velge, fastsettes til 169.

Riket inndeles i 19 valgdistrikter.

150 av stortingsrepresentantene blir å velge som distriktsrepresentanter og de øvrige 19 som utjevningsrepresentanter.

Ethvert valgdistrikt skal ha 1 utjevningsmandat.

Det antall stortingsrepresentanter som blir å velge fra hvert valgdistrikt, bestemmes på grunnlag av en beregning av forholdet mellom hvert distrikts antall innbyggere samt areal, og hele rikets antall innbyggere samt dets areal, når hver innbygger gir 1 poeng og hver kvadratkilometer gir 1,8 poeng. Beregningen blir å foreta hvert åttende år.

Nærmere bestemmelser om rikets inndeling i valgdistrikter og stortingsmandatenes fordeling på valgdistrikter fastsettes ved lov.

§58

Valgtingene avholdes særskilt for hver kommune. På valgtingene stemmes det direkte på stortingsrepresentanter med vararepresentanter for hele valgdistriktet.

§59

Valget av distriktsrepresentanter foregår som forholdstallsvalg, og mandatene fordeles mellom partiene etter nedenstående regler.

De sammenlagte stemmetall for hvert parti innenfor de enkelte valgdistrikter blir å dele med 1,4; 3; 5; 7 og således videre inntil stemmetallet er delt så mange ganger som det antall mandater vedkommende parti kan forventes å få. Det parti som etter det foranstående får den største kvotient, tildeles det første mandat, mens det neste mandat tilfaller det parti som har den nest største kvotient, og således videre inntil alle mandater er fordelt.

Listeforbund er ikke tillatt.

Utjevningsmandatene fordeles mellom de i utjevningen deltagende partier på grunnlag av forholdet mellom de sammenlagte stemmetall for de enkelte partier i hele riket i det øyemed å oppnå størst mulig forholdsmessighet partiene imellom. Ved en tilsvarende anvendelse for hele riket og for de i utjevningen deltagende partier av reglene om fordeling av distriktsmandatene angis hvor mange stortingsmandater hvert parti i alt skal ha. Partiene får seg deretter tildelt så mange utjevningsmandater at de til sammen med de allerede tildelte distriktsmandater utgjør et så stort antall stortingsmandater som vedkommende parti etter den foranstående angivelse skal ha. Har et parti allerede ved fordelingen av distriktsmandatene fått et større antall mandater enn hva det etter foranstående angivelse skal ha, skal det foretas ny fordeling av utjevningsmandatene utelukkende mellom de andre partier, således at det bortses fra det stemmetall og de distriktsmandater som det førstnevnte parti har oppnådd.

Intet parti kan tildeles noe utjevningsmandat med mindre det har fått minst 4 prosent av det samlede stemmetall for hele riket.

Nærmere bestemmelser om fordelingen av partienes utjevningsmandater på valgdistriktene fastsettes ved lov.

§60

Hvorvidt og under hvilke former de stemmeberettigede kan avgi sine stemmesedler uten personlig fremmøte på valgtingene, bestemmes ved lov.

§61

Ingen kan velges til representant uten å være stemmeberettiget.

§62

De tjenestemenn som er ansatt ved statsrådets kontorer, statssekretærene og de politiske rådgivere dog unntatt, kan ikke velges til representanter. Det samme gjelder Høyesteretts medlemmer og de tjenestemenn som er ansatt ved diplomatiet eller konsulatvesenet.

Statsrådets medlemmer kan ikke møte som representanter på Stortinget så lenge de har sete i statsrådet. Heller ikke kan statssekretærene møte som representanter så lenge de bekler sine embeter, og de politiske rådgivere ved statsrådets kontorer kan ikke møte på Stortinget så lenge de innehar sine stillinger.

§63

Enhver som velges til representant, er pliktig til å motta valget, med mindre han eller hun

a) er valgt utenfor det valgdistrikt der vedkommende er stemmeberettiget
b) har møtt som representant på alle storting etter forrige valg
c) har avgitt skriftlig erklæring om at vedkommende ikke ønsker å stå på en valgliste.

Regler for innen hvilken tid og på hvilken måte den som har rett til å nekte valg, skal gjøre denne rett gjeldende, fastsettes ved lov.

Det skal likeledes bestemmes ved lov innen hvilken tid og på hvilken måte en som velges til representant for to eller flere valgdistrikter, skal avgi erklæring om hvilket valg han eller hun vil motta.

§64

De valgte representanter forsynes med fullmakter hvis lovlighet bedømmes av Stortinget.

§65

Enhver representant og innkalt vararepresentant får av statskassen godtgjørelse bestemt ved lov for reiseomkostninger til og fra Stortinget og fra Stortinget til sitt hjem og tilbake igjen under ferier av minst 14 dagers varighet.

Dessuten tilkommer det ham eller henne godtgjørelse, bestemt ved lov, for vedkommendes deltagelse i Stortinget.

§66

Representantene er på sin reise til og fra Stortinget samt under sitt opphold der befriet fra personlig heftelse, med mindre de gripes i offentlige forbrytelser. Heller ikke kan de utenfor Stortingets forsamlinger trekkes til ansvar for sine ytrede meninger der. Etter den der vedtatte orden er enhver pliktig til å rette seg.

§67

De på forannevnte måte valgte representanter utgjør kongeriket Norges Storting.

§68

Stortinget trer sammen i alminnelighet den første hverdag i oktober måned hvert år i rikets hovedstad, med mindre kongen på grunn av overordentlige omstendigheter, for eksempel fiendtlig innfall eller smittsom syke, velger en annen by i riket. En slik bestemmelse må da betimelig bekjentgjøres.

§69

Når Stortinget ikke er samlet, kan det sammenkalles av kongen dersom han finner det nødvendig.

§70

(Opphevet ved grunnlovsvedtak 29 mai 1990 kunngjort ved res. 13 juli 1990 nr. 550.)

§71

Stortingets medlemmer fungerer i fire sammenhengende år.

§72

(Opphevet ved grunnlovsvedtak 29 mai 1990 kunngjort ved res. 13 juli 1990 nr. 550.)

§73

Stortinget utnevner en president, fem visepresidenter og to sekretærer. Storting kan ikke holdes med mindre minst halvdelen av dets medlemmer er til stede. Grunnlovsforslag kan behandles bare dersom minst to tredjedeler av Stortingets medlemmer er til stede.

§74

Så snart Stortinget har konstituert seg, åpner kongen eller den han beskikker, dets forhandlinger med en tale der han underretter det om rikets tilstand og de forhold som han især ønsker å lede Stortingets oppmerksomhet mot. Ingen deliberasjon må finne sted i kongens nærvær.

Når Stortingets forhandlinger er åpnet, har statsministeren og statsrådene rett til å møte i Stortinget og på linje med dets egne medlemmer, dog uten å avgi stemme, delta i forhandlingene for så vidt disse holdes for åpne dører, men i de saker som forhandles for lukkede dører, bare for så vidt Stortinget måtte tilstede det.

§75

Det tilkommer Stortinget

a) å gi og oppheve lover; å pålegge skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder, som dog ikke gjelder ut over 31. desember i det nærmest påfølgende år, med mindre de uttrykkelig fornyes av et nytt storting;
b) å åpne lån på rikets kreditt;
c) å føre oppsyn med rikets pengevesen;
d) å bevilge de pengesummer som er nødvendige for å dekke statens utgifter;
e) å bestemme hvor mye som årlig skal utbetales kongen til hans hoffstat, og fastlegge den kongelige families apanasje, som imidlertid ikke må bestå i faste eiendommer;
f) å la seg forelegge statsrådets protokoller og alle offentlige innberetninger og papirer;
g) å la seg meddele de forbund og traktater som kongen på statens vegne har inngått med fremmede makter;
h) å kunne fordre enhver til å møte for seg i statssaker, kongen og den kongelige familie unntatt; dog gjelder denne unntagelse ikke for de kongelige prinser og prinsesser for så vidt de måtte bekle embeter;
i) å revidere midlertidige gasje- og pensjonslister og gjøre de forandringer i dem som Stortinget finner nødvendige;
k) å utnevne fem revisorer som årlig skal gjennomse statens regnskaper og bekjentgjøre ekstrakter av dem ved trykken; regnskapene skal tilstilles disse revisorer innen seks måneder etter utgangen av det år som Stortingets bevilgninger er gitt for; samt å treffe bestemmelser angående ordningen av desisjonsmyndigheten overfor statens regnskapsbetjenter;
l) å utnevne en person som ikke er medlem av Stortinget, til på en måte som er nærmere bestemt i lov, å føre kontroll med den offentlige forvaltning og alle som virker i dens tjeneste, for å søke å sikre at det ikke øves urett mot den enkelte borger;
m) å naturalisere fremmede.

§76

Enhver lov skal først foreslås på Stortinget enten av dets egne medlemmer eller av regjeringen ved en statsråd.

Etter at forslaget der er antatt, skal ny deliberasjon finne sted i Stortinget, som enten godkjenner eller forkaster det. I siste tilfelle skal forslaget, med de av Stortinget tilføyde anmerkninger, på ny tas under overveielse av Stortinget, som enten henlegger forslaget eller antar det med de nevnte anmerkninger.

Mellom hver slik deliberasjon må det gå minst tre dager.

§77

Når en lovbeslutning to på hinannen følgende ganger er bifalt av Stortinget, sendes det til kongen med anmodning om hans sanksjon.

§78

Godtar kongen lovbeslutningen, forsyner han den med sin underskrift, hvorved den blir lov.

Godtar han den ikke, sender han den tilbake til Stortinget med den erklæring at han for tiden ikke finner det tjenlig å sanksjonere den. I dette tilfelle må beslutningen ikke mer av det da samlede storting forelegges kongen.

§79

Er en lovbeslutning blitt uforandret antatt av to storting, sammensatt etter to på hinannen følgende valg og innbyrdes adskilt ved minst to mellomliggende storting, uten at avvikende lovbeslutning i mellomtiden fra den første til den siste antagelse er fattet av noe storting, og den da forelegges kongen med begjæring om at Hans Majestet ikke vil nekte en lovbeslutning sin sanksjon, som Stortinget etter det modneste overlegg anser for gagnlig, så blir den lov selv om kongens sanksjon ikke gis innen Stortinget adskilles.

§80

Stortinget forblir samlet så lenge det finner det nødvendig, og innstiller forhandlingene når det har tilendebrakt sine forretninger. I overensstemmelse med Stortingets forretningsorden kan forhandlingene gjenopptas, men de opphører senest siste hverdag i september måned. Innen denne tid meddeler kongen sin resolusjon på de lovbeslutninger som ikke allerede er avgjort, ved enten å stadfeste eller å forkaste dem. Alle de som han ikke uttrykkelig antar, anses for av ham å være forkastet.

§81

Alle lover (de i § 79 unntatt) utferdiges i kongens navn, under Norges rikes segl og i følgende uttrykk: «Vi N.N. gjør vitterlig: at Oss er blitt forelagt Stortingets beslutning, av dato sålydende: (her følger beslutningen). Ti har Vi antatt og bekreftet, likesom Vi herved antar og bekrefter samme som lov, under Vår hånd og rikets segl.»

§82

Regjeringen skal meddele Stortinget alle de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av de saker den fremlegger. Intet medlem av statsrådet må fremlegge uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer.

§83

Stortinget kan innhente Høyesteretts betenkning om juridiske emner.

§84

Stortinget holdes for åpne dører, og dets forhandlinger kunngjøres ved trykken, unntatt i de tilfeller hvor det motsatte bestemmes ved stemmeflertall.

§85

Den som adlyder en befaling hvis hensikt er å forstyrre Stortingets frihet og sikkerhet, gjør seg derved skyldig i forræderi mot fedrelandet.


D. Om den dømmende makt

§86

Riksretten dømmer i første og siste instans i de saker som Stortinget anlegger mot statsrådets, Høyesteretts eller Stortingets medlemmer for straffbart eller annet rettsstridig forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter.

De nærmere regler for Stortingets påtale etter denne paragraf fastsettes ved lov. Dog kan det ikke settes kortere foreldelsesfrist enn 15 år for adgangen til å gjøre ansvar gjeldende ved tiltale for Riksretten.

Dommere i Riksretten er 6 medlemmer valgt av Stortinget og de 5 etter embetsalder eldste, fast utnevnte medlemmer av Høyesterett, deriblant Høyesteretts justitiarius. Stortinget velger medlemmene og stedfortrederne for 6 år. Et medlem av statsrådet eller Stortinget kan ikke velges til medlem av Riksretten. I Riksretten har Høyesteretts justitiarius forsetet.

Den som har tatt sete i Riksretten som valgt av Stortinget, trer ikke ut av retten selv om den tid han eller hun er valgt for, utløper før Riksrettens behandling av saken er tilendebrakt. Heller ikke en høyesterettsdommer som er medlem av Riksretten, trer ut av retten selv om han eller hun fratrer som medlem av Høyesterett.

§87

De nærmere forskrifter om sammensetningen av Riksretten og saksbehandlingen fastsettes ved lov.

§88

Høyesterett dømmer i siste instans. Dog kan innskrenkninger i adgangen til å få Høyesteretts avgjørelse bestemmes ved lov.

Høyesterett skal bestå av en justitiarius og minst fire andre medlemmer.

§89

I saker som reises for domstolene, har domstolene rett og plikt til å prøve om lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter strider mot Grunnloven.

§90

Høyesteretts dommer kan i intet tilfelle påankes.

§91

Ingen kan beskikkes til medlem av Høyesterett før han eller hun er 30 år gammel.


E. Menneskerettigheter

§92

Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.

§93

Ethvert menneske har rett til liv. Ingen kan dømmes til døden.

Ingen må utsettes for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Ingen skal holdes i slaveri eller tvangsarbeid.

Statens myndigheter skal beskytte retten til liv og bekjempe tortur, slaveri, tvangsarbeid og andre former for umenneskelig eller nedverdigende behandling.

§94

Ingen må fengsles eller berøves friheten på annen måte uten i lovbestemte tilfeller og på den måte som lovene foreskriver. Frihetsberøvelsen må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep.

Den pågrepne skal snarest mulig fremstilles for en domstol. Andre som er berøvet sin frihet, kan få frihetsberøvelsen prøvet for domstolene uten ugrunnet opphold.

De som uberettiget har arrestert noen eller ulovlig holdt noen fengslet, står til ansvar for vedkommende.

§95

Enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid. Rettergangen skal være rettferdig og offentlig. Retten kan likevel lukke rettsmøtet dersom hensynet til partenes privatliv eller tungtveiende allmenne interesser gjør det nødvendig.

Statens myndigheter skal sikre domstolenes og dommernes uavhengighet og upartiskhet.

§96

Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom.

Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.

Ingen kan dømmes til å avstå fast eiendom eller samlet formue, med mindre verdiene er benyttet til eller er utbytte fra en straffbar handling.

§97

Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.

§98

Alle er like for loven.

Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.

§99

(Opphevet ved grunnlovsvedtak 13 mai 2014 kunngjort ved res. 14 mai 2014 nr. 628.)

§100

Ytringsfrihet bør finne sted.

Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.

Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.

Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.

Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

§101

Enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og politiske partier.

Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner.

Regjeringen har ikke rett til å bruke militær makt mot innbyggerne uten etter lov, med mindre en forsamling forstyrrer den offentlige ro og ikke øyeblikkelig oppløses etter at de lovbestemmelser som angår opprør, tre ganger høyt og tydelig er opplest for forsamlingen av den sivile øvrighet.

§102

Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.

Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige integritet.

§103

(Opphevet ved grunnlovsvedtak 13 mai 2014 kunngjort ved res. 14 mai 2014 nr. 628).

§104

Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.

Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.

§105

Fordrer statens tarv at noen må avgi sin rørlige eller urørlige eiendom til offentlig bruk, så bør han eller hun ha full erstatning av statskassen.

§106

Enhver som oppholder seg lovlig i riket, kan fritt bevege seg innenfor rikets grenser og velge sitt bosted der.

Ingen kan nektes å forlate riket med mindre det er nødvendig av hensyn til en effektiv rettsforfølgelse eller for avtjening av verneplikt. Norske statsborgere kan ikke nektes adgang til riket.

§107

§108

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

§109

Enhver har rett til utdannelse. Barn har rett til å motta grunnleggende opplæring. Opplæringen skal ivareta den enkeltes evner og behov og fremme respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

Statens myndigheter skal sikre adgang til videregående opplæring og like muligheter til høyere utdannelse på grunnlag av kvalifikasjoner.

§110

Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring. Den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige.

Nærmere bestemmelser om ansattes medbestemmelsesrett på sin arbeidsplass fastsettes ved lov.

§111

– – –

§112

Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

§113

Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov.

§114

Til embeter i staten må utnevnes bare de norske borgere, menn eller kvinner, som taler landets språk, samt

a) enten er født i riket av foreldre som på det tidspunkt var norske statsborgere
b) eller er født i utlandet av norske foreldre som på den tid ikke var statsborgere i noe annet land
c) eller heretter oppholder seg i riket i ti år
d) eller blir naturalisert av Stortinget.

Dog kan andre beskikkes til lærere ved Universitetet og de lærde skoler, til leger og til konsuler på fremmede steder.

§115

For å sikre den internasjonale fred og sikkerhet eller fremme internasjonal rettsorden og samarbeid kan Stortinget med tre fjerdedels flertall samtykke i at en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til, på et saklig begrenset område skal ha rett til å utøve beføyelser som etter denne Grunnlov ellers tilligger statens myndigheter, dog ikke beføyelse til å forandre denne Grunnlov. Når Stortinget skal gi sitt samtykke, bør, som ved behandling av grunnlovsforslag, minst to tredjedeler av dets medlemmer være til stede.

Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke ved deltagelse i en internasjonal sammenslutning hvis beslutninger bare har rent folkerettslig virkning for Norge.

§116

Så vel kjøpesummer som inntekter av det gods som er benefisert geistligheten, skal bare anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme. Milde stiftelsers eiendommer skal bare anvendes til gagn for disse.

§117

Odels- og åsetesretten må ikke oppheves. De nærmere betingelser for hvordan den skal bestå til støtte for staten og til gagn for landallmuen, fastsettes av det første eller annet følgende storting.

§118

Ingen grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser må for ettertiden opprettes.

§119

Enhver statens borger er i alminnelighet like forpliktet til i en viss tid å verne om sitt fedreland, uten hensyn til fødsel eller formue.

Anvendelsen av denne grunnsetning og de begrensninger den bør ha, bestemmes ved lov.

§120

Det norske flaggs form og farger bestemmes ved lov.

§121

Viser erfaring at noen del av denne kongeriket Norges Grunnlov bør forandres, skal forslag derom fremsettes på første, annet eller tredje storting etter et nytt valg og kunngjøres ved trykken. Men det tilkommer først det første, annet eller tredje storting etter neste valg å bestemme om den foreslåtte forandring bør finne sted eller ei. Dog må en slik forandring aldri motsi denne Grunnlovs prinsipper, men bare angå slike modifikasjoner i enkelte bestemmelser som ikke forandrer denne konstitusjons ånd, og to tredjedeler av Stortinget bør være enige i en slik forandring.

En således vedtatt grunnlovsbestemmelse underskrives av Stortingets president og sekretær og sendes kongen til kunngjøring ved trykken som gjeldende bestemmelse i kongeriket Norges Grunnlov.

Innlegg lånt ifra grunnloven.lovdata.no
For videre informasjon vennligst besøk lenken over.

Nuremberg Koden

De ti punktene i koden ble gitt i delen av dommen med tittelen «Tillatte medisinske eksperimenter»:

  1. Det frivillige samtykke fra mennesket er helt essensielt.
  2. Eksperimentet skal være slik at det gir fruktbare resultater til beste for samfunnet, ikke kan anskaffes ved andre metoder eller studiemetoder, og ikke tilfeldig og unødvendig.
  3. Eksperimentet skal være utformet slik og basert på resultatene av dyreforsøk og kunnskap om sykdommens naturlige historie eller andre problemer som studeres, slik at de forventede resultatene vil rettferdiggjøre utførelsen av eksperimentet.
  4. Eksperimentet skal gjennomføres slik at alle unødvendige fysiske og mentale lidelser og skader unngås.
  5. Ingen eksperimenter skal utføres der det på forhånd er grunn til å tro at død eller deaktiverende skade vil oppstå; bortsett fra kanskje i de eksperimentene der eksperimentelle leger også fungerer som fag.
  6. Graden av risiko som skal tas, skal aldri overstige den som bestemmes av den humanitære betydningen av problemet som skal løses ved eksperimentet.
  7. Riktige forberedelser bør gjøres og tilstrekkelige fasiliteter tilbys for å beskytte forsøkspersonen mot til og med fjerne muligheter for skade, funksjonshemning eller død.
  8. Eksperimentet skal bare utføres av vitenskapelig kvalifiserte personer. Den høyeste grad av dyktighet og forsiktighet bør kreves gjennom alle trinn i eksperimentet til de som gjennomfører eller engasjerer seg i eksperimentet.
  9. I løpet av eksperimentet skal mennesket ha frihet til å avslutte eksperimentet hvis han har nådd den fysiske eller mentale tilstanden der det ser ut til at det er umulig å fortsette eksperimentet.
  10. I løpet av eksperimentet må den ansvarlige vitenskapsmannen være forberedt på å avslutte eksperimentet når som helst, hvis han har sannsynlig grunn til å tro, i utøvelsen av god tro, overlegen dyktighet og nøye dømmekraft som kreves av ham for at en videreføring av eksperiment vil sannsynligvis resultere i skade, funksjonshemming eller død for forsøkspersonen.

Lånt fra Wikipedia

Oversatt av Albert Fladby


Takk for at du leste 🙂

Hvis du likte denne artikkelen, kunne du lagt igjen et bidrag som hjelper Liber Lysing med å utvikle seg?


Flere innlegg