Solberg-saken illustrerer at likhet for loven er en illusjon

USKYLDIG: Erna Solberg, her avbildet på Geilo sammen sin mann for tre uker siden i en Instagram-post, har ikke brutt forskriftene, mener artikkelforfatteren. Men det har heller ikke de mange andre som allerde er bøtelagt for samme forhold. Foto: Skjermdump fra Instagram-konto erna_solberg

Min vurdering er at statsminister Erna Solbergs sushi-samling var en straffbar overtredelse av covid-forskriften § 13a. Likevel tror jeg konsekvensene av Helse -og omsorgsdepartementets innblanding blir at politiet henlegger saken. Men da må også alle som har fått bøter for samme forskrift få sine forelegg opphevet, og saken mot Ap-nestleder Bjørnar Skjæran henlegges. Fremover bør det bli slutt på at norske myndigheter, nasjonale som kommunale, sender politiet etter borgerne basert på høyst uklare og svakt begrunnede forbud. La meg kort utdype hvorfor Solberg-saken illustrerer at likhet for loven er en illusjon.

Likhet for loven er en helt grunnleggende verdi i den norske rettsstaten. Grunnloven § 98 slår utvetydig fast at «alle er like for loven». Samtidig vil de fleste jurister og kriminologer raskt kunne forklare at det i praksis selvsagt ikke er slik. Mennesker har ulike ressurser og ulike forutsetninger for å få sine rettigheter håndhevet for domstolene. Det koster ofte penger, tidvis mye penger, om man ikke bare skal ha rett, men også få rett. Og innimellom ser vi også tydelige eksempler på at mennesker behandles ulikt av myndighetene, enten det er domstolene, politiet eller statsforvaltningen.

Det er dypt problematisk når vi har en rettstilstand der de aller fleste hadde blitt straffet, mens statsministeren slipper unna

Frem til forrige uke leste nok mange Covid-forskriften slik at dersom man leide et festlokale, et hus, en leilighet eller et hotellrom for å samle familie, venner og bekjente, var dette å anse som et arrangement i form av en privat sammenkomst, og dermed underlagt de straffesanksjonerte reglene i forskriften. Man kunne ha fest i sitt eget hjem, men ikke leie seg et sted for å samles. Bakgrunnen for denne forståelsen er formuleringen i Covid-forskriften § 13 som fastslår at «sammenkomster for familie, venner og bekjente» i «lokaler … som leies eller lånes» er å regne som et arrangement.

Fremover bør det bli slutt på at norske myndigheter, nasjonale som kommunale, sender politiet etter borgerne basert på høyst uklare og svakt begrunnede forbud.

Nachspiel i Bodø

Da nestlederen i Arbeiderpartiet var på hotellnachspiel i Bodø, la politiet til grunn at den nasjonale forskriften var brutt. Politiet mente altså at en samling på et hotellrom var et arrangement. Det kan være verdt å nevne at «hotell» er et av eksemplene som gis på «lokaler» i forskriftsteksten. Politiet mente imidlertid at siden Bodø hadde en lokal forskrift som forbød mer enn ti personer på private samlinger, og at nachspielet derfor hadde holdt seg innenfor den lokale forskriften, så var reguleringen for uklar til at den kunne lede til straff. Fremtredende jurister har senere kritisert denne beslutningen, fordi innstrammingen som kom med de nasjonale endringene var den siste regelendringen, og at de må være klart at det er den strengeste normen som vil gjelde til enhver tid. Det var altså en rettsvillfarelse som var problemet, ikke at selve straffebestemmelsen var uklar. Denne kritikken førte til at statsadvokaten i Nordland opphevet henleggelsen og ba om ny etterforskning. Det er i hvert fall verdt å merke seg at man i denne saken uten videre synes å ha lagt til grunn at samlingen på hotellrommet ble rammet av arrangementsreglene i Covid-forskriften. 

Frem til forrige uke leste nok mange Covid-forskriften slik at dersom man leide et festlokale, et hus, en leilighet eller et hotellrom for å samle familie, venner og bekjente, var dette å anse som et arrangement i form av en privat sammenkomst (…) Man kunne ha fest i sitt eget hjem, men ikke leie seg et sted for å samles

Tar man et raskt kikk på norsk politis mange Twitter-kontoer, danner det seg også raskt et inntrykk av at norske ungdommer som fester i leide rom, blir bøtelagt for brudd på Covid-forskriften. Det er imidlertid vanskelig å vite om det er lokale forskrifter med totalforbud mot et visst antall personer samlet eller Covid-forskriften som ligger til grunn for politiets reaksjoner. Som jeg skal komme tilbake til er det knapt mulig for noen å holde seg fullt ut orientert om regelveldet som møter oss på smittevernsfeltet i dag.

Middag på Geilo

Statsminister Solbergs 60-årsfeiring inneholder to mulige straffbare brudd på Covid-forskriften. For det første synes det å være bred enighet om at middagen ute på restaurant fredagen brøt med forskriften. Ettersom Solberg ikke var til stede, er spørsmålet om hun har medvirket til smittevernbruddet på en slik måte at det var straffbart. Straffeloven § 15 kriminaliserer nemlig generelt det å medvirke til straffbare handlinger. Normalt kan det ikke være tvil om at den som er med på å arrangere, eller tar initiativ til, en middag som bryter med smittevernreglene, yter straffbar medvirkning. Strafferetten krever imidlertid bevis utover enhver rimelig tvil, og det kan derfor ofte være vanskelig for politiet å få dømt noen for medvirkning i et slikt tilfelle, typisk fordi involveringen bagatelliseres av andre involverte.

Jussprofessor: Solberg-saken illustrerer at likhet for loven er en illusjon
USKYLDIG II: Bjørnar Skjæran ble etterforsket for brudd på Covid-forskriften – eller forskrifter. Tirsdag ble det klart at Statsdvokaten ber det lokale politi gjenoppta saken. Skjermdump fra NRK

Avgjørende for om samlingen er et arrangement er hvorvidt hotelleiligheten til Solberg må anses som et «lokale». (…) Ingen problematiserte dette vilkåret når det gjaldt Ap-nachspielet i Bodø.

Det andre mulige bruddet er den mye omtalte sushi-middagen, der statsministeren faktisk var til stede. Ettersom det var mer enn ti personer til stede, var dette et brudd på Covid-forskriften § 13a, dersom samlingen kvalifiserer til et arrangement. Avgjørende for om samlingen er et arrangement er hvorvidt hotelleiligheten til Solberg må anses som et «lokale». Som påpekt allerede var det ingen som problematiserte dette vilkåret når det gjaldt Ap-nachspielet i Bodø. Da Solberg-saken kom opp, ble imidlertid tolkningen av «lokale» et sentralt spørsmål. På henvendelse fra Dagbladet ga nemlig Helse- og omsorgsdepartementet en ganske utførlig redegjørelse for sitt syn på forskriften.

I motsatt fall står man for eksempel fritt til å leie et hus for å avholde bryllup med opptil flere hundre gjester uten hindring av Covid-forskriften. For å bruke departementets ord: Det kan vel ikke være meningen?

Departementet tok utgangspunkt i at Solbergs samling rammes av forskriftens tekst, men at en så vidtrekkende regel aldri hadde vært meningen. Formålet med å føye til blant annet leide lokaler var nemlig at smittevernhensyn tilsa at steder som ikke oppfylte vilkåret «offentlig sted», som konferansesaler og hotellfasiliteter, men der man likevel kunne samle mange mennesker, burde omfattes av forsamlingsforbudet. Dette er en pussig forklaring, fordi det vel neppe er bedre at mange mennesker samles i et lite leid rom enn i et større lokale, og at selv ganske små lokaler teknisk sett kan romme femti personer, som var arrangementsgrensen da forskriftsteksten ble justert. Smittevernhensyn tilsier derfor at også mindre lokaler, som hotellrom, hus og leiligheter, omfattes av forskriftens arrangementsbegrep. I motsatt fall står man for eksempel fritt til å leie et hus for å avholde bryllup med opptil flere hundre gjester uten hindring av Covid-forskriften. For å bruke departementets ord: Det kan vel ikke være meningen?

Jussprofessor: Solberg-saken illustrerer at likhet for loven er en illusjon
FORSKRIFT TIL FJELLS: Solbergs mulige brudd på egen forskrift har skapt overskrifter i en uke. Foto: Skjermdump NRK, Nettavisen og TV2.

Dette er en pussig forklaring, fordi det vel neppe er bedre at mange mennesker samles i et lite leid rom enn i et større lokale, og at selv ganske små lokaler teknisk sett kan romme femti personer

Privatlivets fred og ordlyden i «lokale»

Departementet hadde ytterligere et argument for at Solbergs samling i hotelleiligheten ikke skulle rammes: Det må utvises særlig forsiktighet med å gripe inn i retten til familieliv og privatlivets fred. Og det ble hevdet at hotellrom og leide leiligheter har «sterke likhetstrekk med private hjem». Det er helt riktig at myndighetene må utvise en særlig forsiktighet med å gripe inn i private hjem. Dette følger både av Grunnloven og EMK. Det blir imidlertid veldig hult når norske kommuner får drive med sin bonanza av grove inngrep i privatlivets fred og våre hjem, med forbud mot mer enn fem personer, mer enn to gjester, eller besøk på hytta, uten at helseministeren ser noen grunn til å kalle på statsforvalteren, slik han i fjor gjorde i møte med Vinje kommunes hytteforbud. Og det er svært langt fra disse kommunale inngrepene til det relativt beskjedne inngrepet det er ikke å kunne samle over ti personer på et hotellrom eller i en leid leilighet. 

Slik lovkravet praktiseres av norske domstoler i dag, er det nærliggende å se for seg at en gjeng ungdommer som hadde hatt en fest på et hotellrom på Geilo, og som hadde fått forelegg for brudd på Covid-forskriften, hadde vært sjanseløse ved en domstolsprøving

Som kjent er jurister alltid uenige, og det har også vært hevdet at en leid leilighet ikke omfattes av ordlyden «lokale» i det hele tatt. Ordlyden «lokale» kan nok sies å være tvetydig med tanke på om den bare omfatter større «lokaler» av typen selskapslokaler og lignende, eller om også mindre «lokaler» av typen hotellrom omfattes. Opplistingen av eksempler i forskriften trekker mest i retning av en snever forståelse, altså at lokaler bare er ment å være større lokaler, ettersom det som nevnes er «hoteller, grendehus, forsamlingshus, konferansesaler og haller». Samtidig trekker altså regelens formål i retning av en vid forståelse av lokaler. En yttergrense må uansett trekkes ved leie av bosted eller fritidsbolig på mer langvarig basis, der parallellen med private hjem må slå gjennom. Det er altså ikke et arrangement om man inviterer familie og venner til leiligheten man bor i, selv om man ikke eier den.

Som kjent er jurister alltid uenige, og det har også vært hevdet at en leid leilighet ikke omfattes av ordlyden «lokale» i det hele tatt. Ordlyden «lokale» kan nok sies å være tvetydig

Frikjennes på tvetydig forskrift

Det beste argumentet for ikke å straffe statsministeren for sushi-samlingen lørdagen, er klart nok den tvetydigheten som ligger i forskriftens tekst. Høyesterett har i HR-2016-1458-A uttalt at «lovkravet i strafferetten, slik dette følger av Grunnloven § 96 og Den europeiske menneskerettskonvensjon art. 7 … omfatter dels et krav om at straffebudene utformes tilstrekkelig presist til å gi nødvendig veiledning om grensen mellom rett og galt på det aktuelle området, og dels en instruks om at domstolene ved tolkningen og anvendelsen av straffebestemmelser må påse at straffansvar ikke ilegges utover de situasjoner som selve ordlyden i straffebudet dekker.» Dette kommer også statsministeren til gode, uansett hvor provoserende det kan oppfattes i lys av at det er hennes regjering som står bak mange av de lovteknisk svake koronareglene.

Det beste argumentet for ikke å straffe statsministeren for sushi-samlingen lørdagen, er klart nok den tvetydigheten som ligger i forskriftens tekst. (…) Dette kommer også statsministeren til gode, uansett hvor provoserende det kan oppfattes i lys av at det er hennes regjering som står bak mange av de lovteknisk svake koronareglene.

I praksis er imidlertid ikke kravet så strengt som Høyesteretts generelle formulering kan tyde på. I de mye omtalte mobiltelefondommene, (også ekspertkommentert på Juridika Innsikt, av lagdommer Bjørn Engstrøm red. anm) ble bruk av mobiltelefon mens føreren ventet henholdsvis på rødt lys og i stillestående kø, av Høyesteretts flertall funnet å være «under kjøring». Selv synes jeg Høyesterett har gått for langt. Høyesterett respekterer ikke i tilstrekkelig grad lovkravets helt grunnleggende plass i norsk strafferett, en lite stolt tradisjon som kan spores helt tilbake til den velkjente «passbåtdommen» fra 1973 (Rt. 1973 s. 433). Slik lovkravet praktiseres av norske domstoler i dag, er det nærliggende å se for seg at en gjeng ungdommer som hadde hatt en fest på et hotellrom på Geilo, og som hadde fått forelegg for brudd på Covid-forskriften, hadde vært sjanseløse ved en domstolsprøving. Min klare oppfatning er at de hadde blitt dømt for en slik samling av personer som statsministeren avholdt, uten særlige motforestillinger.

Uryddig at departementet blander seg inn

Da kommer vi tilbake til poenget om likhet for loven. Jeg vil være en av de første til å applaudere en innstramming av lovkravet, slik at tilfeller som Solbergs ikke blir straffet. Men det er dypt problematisk når vi har en rettstilstand der de aller fleste hadde blitt straffet, mens statsministeren slipper unna dels fordi man overfor henne tar den grunnleggende rettsstatsbeskyttelsen mer på alvor, og dels fordi Helse- og omsorgsdepartementet tar seg bryet med å skrive en lengre redegjørelse for hvorfor forskriften som er laget, må tolkes innskrenkende for statsministertilfellet.

Det er etter min mening i beste fall uryddig at departementet blander seg så direkte inn i en sak der forvaltningens øverste leder er under etterforskning.

Folk flest kan selvsagt bare glemme å få et lengre støtteskriv fra departementet om hvorfor forskriften ikke var ment å favne så vidt som teksten gir uttrykk for. Nå kom uttalelsen riktignok som et svar på et direkte spørsmål fra Dagbladet, men at det ble utarbeidet et grundig svar var kjent både for Statsministerens kontor og politisk ledelse i departementet, og det er etter min mening i beste fall uryddig at departementet blander seg så direkte inn i en sak der forvaltningens øverste leder er under etterforskning. Behovet for en avklaring fra departementet illustrerer ytterligere et problem med koronareguleringene: Vi har ikke forarbeider som kan tjene som grunnlag for en dypere forståelse av de bestemmelsene som innføres. Dermed blir reglene vanskeligere å tolke.

Folk flest kan selvsagt bare glemme å få et lengre støtteskriv fra departementet om hvorfor forskriften ikke var ment å favne så vidt

Kommunene som forbyr

Vi har havnet i en situasjon som er klart uakseptabel. Vi oversvømmes av forbud, der mange fremstår som nesten ubegrunnet, selv om de er svært inngripende. Argumentene jeg i sin tid fremførte for at Bergen kommunes regel om maks fem personer i private hjem brøt med smittevernlovens krav, treffer på svært mange inngripende kommunale forbud vi har sett i den senere tiden. Det er vanskelig å få oversikt, og det grunnleggende prinsippet om at rettsvillfarelse ikke fritar for straff, gjør det hele ekstra problematisk. Det er ikke bare fremtredende jurister som advarer mot at vi har fått et alvorlig rettssikkerhetsproblem, selv teologer uttrykker nå alvorlig bekymring for at det blir nesten umulig å opptre lovlydig, og at norske politikere altfor lett griper til forbud og straff. Vi havner da fort i en situasjon hvor de ressurssterke slipper unna, mens de ressurssvake blir straffet. Det er som høgskolelektor Kaltenborn ved Politihøgskolen påpeker: Når de ressurssterke skal ransakes, når det skal letes på Tidals server, havner saken i Høyesterett. Når ungdoms mobiltelefoner ransakes ulovlig på grunn av en klump hasj, er det ingen som griper inn. Det er i ferd med å bli et sykdomstegn ved det norske sosialdemokratiet som truer selve dets grunnmur på enkelte punkter.

Når de ressurssterke skal ransakes, når det skal letes på Tidals server, havner saken i Høyesterett. Når ungdoms mobiltelefoner ransakes ulovlig på grunn av en klump hasj, er det ingen som griper inn.

Konklusjon

Mitt stalltips er at politiet henlegger saken mot statsminister Solberg, og at det blir hennes ektemann som tar støyten for smittevernbruddene. Da må også saken mot Ap-nestleder Skjæran henlegges. Og da bør også andre som er bøtelagt for tilsvarende lovbrudd få foreleggene sine opphevet. Men jeg tror ikke dette hadde skjedd uten statsministerens sushi-samling, som etter min mening var en samling som, etter Høyesteretts oppfatning av lovkravet i strafferetten, var en straffbar overtredelse av Covid-forskriften § 13a. I tiden fremover bør det uansett bli slutt på at norske myndigheter, nasjonale som kommunale, sender politiet etter borgerne basert på høyst uklare og svakt begrunnede forbud. 

Skrevet av Hans Fredrik Marthinussen

Innlegg lånt fra juridika.no


Takk for at du leste 🙂

Hvis du likte denne artikkelen, kunne du lagt igjen et bidrag som hjelper Liber Lysing med å utvikle seg?


Flere innlegg

Astrid Stuckelberger | Global Corruption | Planet Lockdown

Dette intervjuet med WHO-varsleren Astrid Stuckelberger gir innsikt i organisasjonens indre arbeid. Hun jobbet med de internasjonale helseforskriftene i flere land som inngår i lovgivningen om hvordan pandemien ble erklært over hele verden. Lytt til hennes perspektiv på hvordan handlingene til WHO bryter med deres egne regler.…

World wide freedom rally Oslo 15 Mai 2021

Bli med på Taler, sang, intervjuv og stemningsglimt fra freedom rally i Oslo 15 Mai 2021. Fra Stortinget, Grunerløkka og Grønland i Oslo. Denne ettermiddagen og kvelden ble en festreise gjennom Oslo. Bortsett fra to episoder der enkelt personer ropte hatefult og kasta ting ut av vinduet i leiligheten sin så var det først og…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s