Når sannheten er tabu

På tross av ytringsfrihet vil ingen avis eller nyhetsredaksjon tillate noen å hevde at verken pandemien eller viruset ikke finnes. Det hjelper ikke å være lege, professor eller blant verdens fremste spesialist på virus, infeksjoner og smitte. Det hjelper ikke om det kommer fra World Doctors Alliance med 80 000 leger og helsepersonell med et slikt syn.

Det blir refusert uansett. Det er tabu. Det fremkaller en mental sperre og et betongarmert jernteppe tykkere enn Berlinmuren. Ikke fordi det ikke er sant, – men en uskreven lov i enhver redaksjon gjør et slikt syn strengt forbudt. Paradoksalt blir ikke et sterkt nok ord, når de eneste som tillates å hevde et slikt syn er myndighetene selv.

Det amerikanske helsedepartementet CDC og WHO sier rett ut at dødeligheten til viruset er 0,24%. Det betyr at dødeligheten er på nivå med vanlig sesonginfluensa og ikke en pandemi. Videre har helsedepartementene i både USA og Canada og i de mest prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftene heller ingen problemer med å innrømme at viruset ikke er isolert. Hvilket i vitenskapelig klartekst betyr at viruset ikke finnes.

CDC i en rapport i juli 2020: «No qualified samples of the 2019 coronavirus are currently available.» European Surveilliance, Christian Drosden et.al: «The ongoing outbreak of the recently emerged coronavirus, poses a challenge for public health laboratories as virus isolates are unavailable.» Dette forskerteamet fikk i oppdrag å videreutvikle PCR-testen for diagnostisering uten å ha et isolert virus å ta utgangspunkt i. De skriver derfor videre: «We aim to develop a robust diagnostic methodology for use in public health laboratories settings without having virus material available». Så PCR-testen og senere vaksinene er laget på grunnlag av et virus som ikke eksisterer eller til dato ikke er oppdaget verken i levende eller døde.

Media eller folk flest klarer ikke å forholde seg til denne form for dobbel-kommunikasjon. Forvirringen og usikkerheten kobler ut evnen til å tenke. Det mentale jerngitteret går ned, muren reiser seg og en befinner seg på feil side i Øst-Berlin. Der gjelder kun partilinjen, den offisielle forklaringen og alle overvåker alle i et diktatur hvor sannheten er tabu.

Det er grotesk å oppleve at dette diktaturet er dagens situasjon. Og enda mer grotesk at det er journalister som til de grader svikter sitt kritiske samfunnsoppdrag, men er de fremste pådriverne for å innføre det. De leder informasjonskrigen og slår hardt ned på enhver fiende som bryter tabuet av å si sannheten.

Som i diktaturer flest er det pressens oppgave å skjønnmale, forherlige og spre en sukkerglasur av håp, trygghet og varme for å opprettholde normalitetsfølelsen og forsterke tilliten til myndighetene. Mediebildet preges nå av denne form for falsk optimisme med en gulerot om at snart er pandemien over og alt blir normalt igjen. Mediebildet har vel aldri vært lenger fra sannheten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s